Kvinners reaksjoner etter spontan abort

Background: Approximately 15 percent of all verified pregnancies end in miscarriage. It is known that spontaneous abortion often cause psychological distress. The women are at risk of suffering from grief, anxiety, depression and other psychological symptoms. Psychological symptoms could persist for years after the miscarriage and there is frequently no routine to identify psychiatric morbidity among the women. Research has been conducted to identify the consequences of abortion, but the studies are mainly quantitative. The aim of this study was to analyse how miscarriage affects the women’s emotional life. Methods: Forty women who recently had a miscarriage were included in the study. The women were interviewed after ten days, six months, two years and five years following the spontaneous abortion. The interviews were analysed using qualitative content analysis. Results: Common themes brought up in the open interviews were the importance of having a child after the abortion, thoughts the women had about why they had a miscarriage, and their thoughts about how they were treated by the society in general and by the health care system. In general the women's psychological symptoms persisted for six months to one year after the miscarriage. The women who gave birth to a child after miscarriage pointed to this as the main reason for why they managed to leave the difficult emotions behind. The women had different thoughts about why they had a miscarriage. Those who could not identify a reason for the miscarriage experienced it as a heavier burden than others. The women who somehow blamed themselves experienced a significant sense of relief if the health care system denied that they were to blame for the miscarriage. Conclusions: Many women had psychological symptoms that persisted for six months to one year following the miscarriage. Based on the women`s experiences, it is clear that there are room for improvement in the health care system when offering treatment. Factors that might contribute to reduce the degree of psychological distress are provision of information about miscarriage directly to the women, information about possible reasons for miscarriage and possible psychological symptoms, offering follow up treatment after the miscarriage, in addition to a higher degree of empathy from the healthcare system

Reduksjon av NSAID-induserte ulcus hos gonartrosepasienter

Bakgrunn/tema: Forbruket av enkelte legemidler utgjør en betydelig risikofaktor for utvikling av gastrointestinalt ulcus, og NSAIDs fremstår som den viktigste medikamentgruppen. Forebygging med PPI kan redusere risikoen for blødende magesår, og vårt mål er følgelig å innføre en kvalitetsforbedring som fører til økt forskrivelse av PPI som ulcus-profylakse, og dermed en reduksjon av NSAID-induserte ulcus hos gonartrosepasienter. Kunnskapsgrunnlag: Vi valgte å utforme et PICO-spørsmål, og via Helsebiblioteket søkte vi i McMaster PLUS, med treff øverst i Kunnskapspyramiden, både i UpToDate og BMJ Best Practice. UpToDate anbefaler med styrken 1B at pasienter som må behandles med et NSAID, og som har høy eller moderat risiko for ulcussykdom, gis tilleggsbehandling med en protonpumpehemmer. Anbefalingene fra Best Practice samsvarer med de vi fant hos UpToDate. I tillegg fant vi en systematisk oversikt som ble utført på vegne av The Cochrane Library, og denne støttet oppunder anbefalingene omtalt over. Dagens praksis/kvalitetsindikator: Vi tok kontakt med åtte ortopeder på fem ulike sykehus, alle innen Helse Sør-Øst, for å forhøre oss om hvordan disse forholder seg til forskrivelse av PPI som ulcus-profylakse til gonartrosepasienter som står på NSAIDs over lengre tid. Alle bekreftet at det ikke finnes noen metodebok eller lignende som omtaler PPI-profylakse. Vårt tiltak er å innføre retningslinjer for ulcus-profylakse med PPI, og dermed redusere antall NSAID-induserte magesår hos risikopasienter. Vi valgte å benytte oss av en prosess-, en struktur- og en resultatindikator. Prosessindikatoren er andelen gonartrosepasienter med risiko for ulcussykdom og behov for langvarig NSAID-behandling, som utskrives fra ortopedisk avdeling med profylaktisk PPI. Strukturindikatoren er andel ortopeder som kjenner retningslinjene for bruk av profylaktisk PPI ved samtidig NSAID-behandling, og som driver klinisk praksis i henhold til retningslinjene. Resultatindikatoren er andel gonartrosepasienter utskrevet fra ortopedisk avdeling med NSAID-indusert ulcus. Ledelse/organisering: Til å lede og organisere forbedringsarbeidet ser vi for oss at det skal opprettes en tverrfaglig prosjektgruppe. Vi har brukt PUKK-sirkelen til å beskrive hvordan vi vil få kvalitetsforbedringsprosjektet implementert i dagens praksis, og hvordan det skal struktureres og organiseres. Vi har også benyttet oss av flytskjema og fiskebensdiagram. Prosjektgruppen bør møtes etter tre måneder, seks måneder og etter et år, i henhold til de ulike delmålene og hovedmålene vi har satt for prosjektet. Konklusjon: NSAIDs er en viktig årsak til ulcussykdom, og bruk av PPI kan i mange tilfeller forebygge tilstanden. Det er en viss divergens mellom dagens praksis og kunnskapsgrunnlaget, og et behov for å øke bruken av PPI som ulcus-profylakse. Dette gjøres best ved å innføre klare retningslinjer for profylaktisk bruk av PPI, og dette tiltaket er gjennomførbart i praksis