Barrierer for bruk av bærekraftig ifyll i norsk fotball

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvorfor de fleste norske fotballklubber ikke går over til miljøvennlige ifyllsmaterialer i kunstgressbaner, til tross for økende regulering og miljøbekymringer. Kunstgress er en betydelig kilde til mikroplastforurensning, og EU vil forby plastbaserte ifyll innen 2031. Studien kombinerer data fra et nasjonalt baneanleggregister (N = 1364) og en digital spørreundersøkelse (N = 81) for å analysere hvilke faktorer som påvirker overgangen til bærekraftige ifyllsmaterialer. Regresjonsmodeller brukes for å teste om baneegenskaper, som etableringsår, bruksintensitet, geografisk beliggenhet og elitetilhørighet, henger sammen med sannsynligheten for å ta i bruk miljøvennlig ifyll. En sammensatt bærekraftsindeks benyttes også for å vurdere banenes totale bærekraftsprestasjon. Kun 13 prosent av banene har innført miljøvennlig ifyll. Regresjonsanalysene viser at nyere baner og baner lokalisert i Østlandet og Midt- og Nord-Norge har høyere sannsynlighet for å benytte miljøvennlig ifyll, mens elitebaner generelt har bedre miljøprestasjon. I begge modellene ser også nabolagets bærekraftspraksis ut til å ha innvirkning. Resultatene fra klubbundersøkelsen viser at kostnader, usikkerhet rundt ytelse og manglende informasjon er sentrale barrierer. Klubbene trenger støtte i form av bedre finansieringsordninger, tydelige retningslinjer og tettere samarbeid mellom aktører. Studien bygger på diffusjonsteori og institusjonell teori for å forklare hvordan adferd knyttet til teknologiadopsjon formes av både interne forhold og eksterne press. Oppgaven bidrar til litteraturen om bærekraftstransisjoner i idrett ved å undersøke et lite belyst tema og gi innsikter som kan støtte klubber, beslutningstakere og andre aktører i å fremme mer bærekraftige kunstgressløsninger.This thesis studies why most Norwegian football clubs do not switch to environmentally friendly infill materials in artificial turf pitches, despite growing regulations and environmental concerns. Artificial turf is a major source of microplastic pollution, and the EU will ban plastic-based infills by 2031. This study combines data from a national pitch register (N = 1364) and a digital survey (N = 81) to analyse what factors influence the adoption of sustainable infill materials. This study uses regression models to test whether pitch characteristics, such as year of foundation, usage intensity, location, and elite status, are related to the likelihood of adopting environmentally friendly infill. A composite sustainability index is also used to assess overall pitch performance. Only 13 per cent of the pitches have adopted environmentally friendly infill materials. The regression results show that newer pitches and those located in Østlandet and Midt- og Nord-Norge are more likely to adopt environmentally friendly infill, while elite pitches tend to have stronger environmental performance. In both models, neighbouring sustainability practices also appear to influence outcomes. The results from the club survey show that cost, performance uncertainty, and lack of information are key barriers. Clubs need support through better funding schemes, clear guidelines, and stronger collaboration between stakeholders. The research is grounded in diffusion of innovations theory and institutional theory to explain how adoption behaviour is shaped by both internal features and external pressures. This thesis contributes to the sustainability transitions literature in sport by examining an underexplored topic and providing insights that can support clubs, policymakers, and other stakeholders in promoting more sustainable artificial turf solutions