Hvordan forsto norske leger årsaken til sykdom i det 19. århundret - en studie av norske tidsskrift i perioden 1840-1880

Abstract

Oppdagelsen av bakterien Mycobacterium tuberculosis som direkte årsak til sykdommen tuberkulose, av Robert Koch i 1882, endret forståelsesrammene for sykdom så drastisk at endringen ofte blir omtalt som den bakteriologiske revolusjon. Forståelsen av sykdom før denne endringen, baserte seg på medisinske tradisjoner som ofte kan spores tilbake til antikken. Behandlingsmetoder, teorier om hvordan sykdom forplantet og hvordan sykdom spredte seg, fulgte tydelige tradisjonelle medisinske forståelsesrammer som kan gjenkjennes fra antikken. Mot slutten av 1700-tallet begynner tradisjonelle forståelsesrammer å bli utfordret. Forståelsen av verden, skulle begrunnes i vitenskap og rasjonelle analyser. Innenfor medisinhistorie kan 1800-tallet omtales som en slags overgangsperiode. Samtidig som nye teorier om årsaken til sykdom ble presentert og diskutert, var mye av de tradisjonelle sykdomsforståelsene til stede. Det er derfor av interesse å undersøke akkurat disse teoriene og debattene, i tiden hvor de største endringene i medisinsk historie tok plass. Kartleggingen av norsk medisinsk praksis er krevende. Mangelen på norske institusjoner for utdanning og praksis, gjorde at norsk medisinsk fagmiljø var lite. I første halvdel av 1800-tallet ser man tendenser til et voksende fagmiljø. Etableringen av et norsk universitet med et eget medisinsk fakultet, og byggingen av Rikshospitalet, la til rette for utviklingen av et helnorsk medisinsk fagmiljø med sterke internasjonale relasjoner. Et spørsmål som er relativt lite utforsket, er hvordan dette fagmiljøet forsto årsaken til sykdom. Ved å gjennomgå publikasjoner i landets viktigste, og eneste medisinske tidsskrift fra 1840-1884, Norsk Magazin for Lægevidenskapen, er det tydelig at årsaken til sykdom ikke er entydig. Teorier om soppsporer, arvelighet, smitte og miasma forteller om de mange utfordringene 1800-tallets leger sto ovenfor i sin samtid. Det fremkommer også at Norsk fagmiljø må anses som etablert mot midten av 1800-tallet. Publikasjoner i Magazinet, viser til et fagmiljø som baserte sine teorier på egen empiri og forskning. Selv om mye av forståelsesrammene for sykdom kom fra utlandet, var norske leger selvstendige i konklusjonene sine. Man kan derfor snakke om en sykdomsforståelse som kan omtales som særegen for Norge. Sykdomsforståelse i det 19. århundret, må forstås på premissene som var aktuelle i samtiden. Identiteten til en sykdom, kan derfor ikke sammenlignes før og etter bakteriologiens gjennombrudd, selv om det er snakk om samme sykdom. Det er dermed grunnlag for å hevde at for eksempel spedalskhet, som vi i dag omtaler som en bakteriell infeksjonssykdom, ble forstått som, og dermed hadde en identitet som, en arvelig sykdom i Norge på 1800-tallet.The discovery of the bacterium that causes tuberculosis by Robert Koch in 1882 transformed the conceptual frameworks of disease so profoundly that the change is often referred to as the bacteriological revolution. Prior to Koch’s discoveries, understandings of disease were rooted in medical traditions that can be traced back to antiquity. Approaches to treatment, and theories about how diseases developed and spread, were largely shaped by long-standing medical traditions rooted in antiquity. Toward the end of the 18th century, however, these traditional frameworks began to face increasing challenges. A growing emphasis on science and empirical investigation began to reshape how the natural world, and by extension, disease was understood. In the history of medicine, the 19th century can be seen as a period of transition: while new ideas about the causes of disease emerged and were actively debated, older explanatory models continued to hold sway. This makes it especially relevant to study the competing theories and ongoing debates during a time of profound transformation in medical thought. Mapping Norwegian medical practice during this period is challenging. The lack of institutions for education and clinical practice in Norway meant that the country had a limited medical professional environment. However, in the first half of the 19th century, signs of a growing professional community began to emerge. The establishment of a Norwegian university with a medical faculty, along with the construction of the national hospital (Rikshospitalet), laid the foundation for the development of a distinctly Norwegian medical profession capable of competing with other "enlightened" nations. One question that remains relatively unexplored is how this professional community understood the causes of disease. A review of publications in the country’s most important, and only, medical journal between 1840 and 1884, Norsk Magazin for Lægevidenskaben, reveals that the causes of disease were understood in highly ambiguous terms. Theories involving fungal spores, heredity, contagion, and miasma illustrate the numerous challenges 19th-century physicians faced in their time. The sources also suggest that by the mid-19th century, the Norwegian medical profession had become well established. Publications in Magazinet reflect a professional environment that based its theories on empirical observation and independent research. While much of the conceptual framework for understanding disease was influenced by developments abroad, Norwegian physicians arrived at their own conclusions. One can therefore speak of an understanding of disease that was, in some respects, unique for the Norwegian medical professional community. Understanding disease in the 19th century must be framed by the contemporary conditions of the time. The identity of a disease cannot be directly compared across the pre- and post-bacteriological eras, even when referring to the same condition. It is thus reasonable to argue that, for example, leprosy which today is classified as a bacterial infectious disease is regarded as a hereditary condition in 19th century Norway