Standpunktvurdering i kroppsøving på videregående skole - En kvalitativ studie av seks kroppsøvingslæreres erfaringer med sentrale arbeidsprosesser og utfordringer knyttet til standpunktvurdering etter LK20

Abstract

Dette er en mastergradsavhandling i kroppsøving-, idretts- og friluftslivsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Tema for oppgaven omhandler vurdering i kroppsøvingsfaget og fokuserer på hvordan lærere i videregående skole beskriver sentrale prosesser og utfordringer som er til stede i arbeidet med standpunktvurdering, etter innføringen av LK20. Metoden som har vært benyttet for å innhente ny empiri, har vært kvalitative intervjuer med seks kroppsøvingslærere. Studien er forankret i Goodlads (1979) læreplanteori. Kontekst og teorigrunnlaget i studien bygger på sentrale styringsdokumenter, som Opplæringsforskrifta, læreplanen i kroppsøving, samt tilhørende støtteskriv. Det er også benyttet tidligere forskning på feltet. Studiens problemstilling er: Hvordan beskriver og forstår seks kroppsøvingslærere på videregående skole sentrale prosesser i arbeidet med standpunktvurdering, og hvordan forholder de seg til eventuelle utfordringer i dette arbeidet? I forbindelse med empirien jeg satt igjen med etter intervjuene, var det syv hovedfunn som utkrystalliserte seg. Det første funnet viste at informantene søkte etter klarhet, objektivitet og helhet i en læreplan preget av «diffuse» kompetansemål. Det andre funnet pekte på at informantene hadde ulike erfaringer med arbeid i, og kvalitet på, tolkningsfellesskap rundt vurderingsarbeid. Flertallet av informantene trakk frem at de arbeidet i fellesskap på den enkelte skole med å bryte ned kompetansemålene i LK20 for å utarbeide lokale læringsmål og vurderingskriterier. Informantene beskrev også at ledelsen på skolene inntok ulike roller i det lokale tolkningsfellesskapet, enten som aktive bidragsytere eller fasilitatorer. Videre hadde informantene ulike erfaringer med tolkningsfellesskap på tvers av skoler, hvor noen ikke hadde deltatt, mens andre hadde varierende erfaringer med hvor konstruktivt søkelyset hadde vært på vurdering som tema. Det tredje funnet pekte på at informantene utførte underveisvurdering delvis ulikt og hadde ulike erfaringer med vurderingsformen, men alle forstod den som en del av arbeidsprosessen mot standpunktvurderingen. Empirien viste at informantene ga sine elever en organisert tilbakemelding og fremovermelding hvert halvår, men informantene opplevde at elevene anvendte disse tilbakemeldingene på en konstruktiv måte i ulik grad. Muntlige tilbakemeldinger i timene ble sett på som en sentral prosess blant flertallet, men rammefaktorer som tid og mange elever ble sett på som utfordrende. Egenvurdering ble også ansett som en viktig prosess i informantenes underveisvurdering, men ble praktisert ulikt. Et fjerde funn viser at informantene tolket, benyttet og vektla elevens fysisk-motoriske ferdigheter på ulike måter. Empirien viste til at det var delte meninger blant mine informanter knyttet til den nye intensjonen i kroppsøvingsfaget, hvor det skal være mindre fokus på idrettsaktiviteter enn tidligere (Utdanningsdirektoratet, 2019). Tre av informantene tolket den nye intensjonen i retning av et større fokus på alternative aktiviteter, og mer lektilnærming. To av informantene tolket intensjonen i retning av at kroppsøving nå skulle være et fag for et bredere spekter av elever, enn tidligere. Flere av informantene så fremdeles på fysisk-motoriske ferdigheter som en sentral del av hva som vurderes i faget for å oppnå høy måloppnåelse. Fysisk-motoriske ferdigheter sees også på som en del av kompetansebegrepet blant flere av mine informanter, og kom ofte til syne gjennom «å erfare» eller «kunnskap». Flertallet av informantene pekte på at de til en viss grad eller i liten grad, forventet at elevene ville få noen progresjon i faget, i forhold til fysisk-motoriske ferdigheter. Noe av årsaken til at informantene ikke forventet at elevene ville få noe særlig progresjon i denne sammenhengen, var på grunn av rammefaktorer som timeantallet til faget, samt elevenes ulike erfaringsgrunnlag med tanke på bevegelse. Et femte funn pekte på at informantene hadde ulike tilnærmingsmåter til å vurdere fagkompetanse som kan benyttes til orden og oppførsel. Flertallet av informantene trakk inn orden og oppførsel som en del av elevenes vurdering i faget, samtidig som flere var bevisste på at der eksisterer en egen karakter for orden og oppførsel. Et sjette funn viser at informantene hadde ulike forståelser av begrepet elevens forutsetninger, men så på begrepet som en del av vurderingsgrunnlaget. I denne sammenheng utkrystalliserte det seg ett resultat, hvor fem av seks informanter hevdet at forutsetninger var en del av elevenes vurderingsgrunnlag. Det siste funnet i studien viser at informantene hevdet at innsats var en sentral del av elevenes vurderingsgrunnlag, men det var vanskelig å måle. Nøkkelord: kroppsøving, vurdering, læreplaner, styringsdokumenter, innsats, forutsetninger, kompetanse, fysisk-motoriske ferdigheter, underveisvurdering, tolkningsfellesskap