Hva slags fremstilling av det norske demokratiet kommer til uttrykk i "Demokratilæring på Utøya", og hvilke forbindelser har denne fremstillingen til toneangivende aktørers bidrag i kjølvannet av terroren i 2011?

Abstract

Sammendrag Denne oppgaven tar for seg det nasjonale utdanningsprosjektet «Demokratilæring på Utøya», og undersøker problemstillingen: «Hva slags fremstilling av det norske demokratiet kommer til uttrykk i «Demokratilæring på Utøya», og hvilke forbindelser har denne fremstillingen til toneangivende aktørers bidrag i kjølvannet av terroren i 2011»? Fremstillingen av demokratiet tar utgangspunkt i fire 22. juli-fortellinger, som alle har ulike innfallsvinkler til hva det norske demokratiet kan bli, i etterkant av terroren 2011. Disse fortellingene er typologisert av Claudia Lenz (2008), og de er demokratifortellingen, kjærlighetsfortellingen, mangfoldfortellingen og beredskapsfortellingen. Jan og Aleida Assmanns (1999) kollektive identitetsteori danner sammen med Jeffrey C. Alexanders (2012) traumeteori det teoretiske grunnlaget for oppgaven. I tillegg benytter jeg meg av diskursteori, representert først og fremst av Chantal Mouffe (2015), og av retorisk analyse som et supplement (Lund & Tønnesson, 2016; Black, 1999; Wander, 1984). Den teoretiske innfallsvinkelen er at toneangivende aktørers konstruksjon av en felles kollektiv identitet sensommeren 2011, i lys av traumet forbundet med terroren 2011, bidro til det oppgaven ser som demokratifortellingens hegemoniske dominans på «Demokratilæring på Utøya». Jeg vil i oppgaven besvare tre forskningsspørsmål: Hva gjør at noen historier får større gjennomslagskraft enn andre? Hvem får lov til å «uttale seg» om hendelser? Hvordan kan et samfunn forvalte minner om et nasjonalt traume gjennom verdibasert opplæring til ungdom? For å besvare forskningsspørsmålene benytter jeg meg av tekstanalyse av sentrale tekster, både fra sensommeren 2011 og fra undervisningen i «Demokratilæring på Utøya» i dag. I tillegg bidrar syv intervjuer med undervisere fra prosjektet til å kaste lys over det hele. Ut fra mitt materiale vil jeg konkludere med at «det norske demokratiet», slik det står frem i «Demokratilæring på Utøya» sannsynligvis hadde hatt en annen form og innhold, dersom ideen om det norske demokratiet som jeg finner i de toneangivende tekstene jeg har valgt ut, ikke ble hegemoniske. Muligens hadde prosjektet heller ikke sett dagens lys