«Vi må heve kvaliteten i skolen», sier regjeringen. «Kvaliteten på lærerutdanningen er for dårlig», skrives det i media. Men hva menes egentlig med kvalitet? Hvem definerer hva som er god og dårlig kvalitet i lærerutdanningen og skolen? Denne studien ser på hvordan kvalitet i lærerutdanning og grunnskole blir definert av to ulike samfunnsgrupper, nemlig politikere og lærerstudenter. Studien baserer seg på en diskursteoretisk analysemetode inspirert av Michel Foucault (1926-1984) og ser på hvordan kvalitetsdiskursen konstrueres i politiske styringsdokumenter og i offentlige uttalelser av lærerstudenter i kronikker, debattinnlegg og intervjuer. I tekstene leser jeg ut mindre diskurser som sier noe om hva som er viktig for å sikre kvalitet i lærerutdanning og skole. Disse mindre diskursene danner tilsammen en større sammenvevd kvalitetsdiskurs, som jeg har valgt å kalle «Politikernes diskursive kart» og «Lærerstudentenes diskursive kart». Hensikten med studien er å undersøke om disse kartene stemmer overens, og eventuelt hva forskjellene i de to konstruerte kvalitetsdiskursene har å si for virkeligheten i lærerutdanningen og skolen.
Oppsummert viser studiens funn at politikernes og lærerstudentenes kvalitetsdiskurs i liten grad stemmer overens. Tvert imot kan de mindre diskursene i de to konstruerte kvalitetsdiskursene ofte settes opp som motdiskurser. Ved hjelp av diskursanalysen har denne studien levert to viktige funn: 1) at eleven kommer i bakgrunnen i kvalitetsdiskursen i den politiske diskursen, og 2) at lærerstudentene bruker sin stemme til å verne om eleven. Hva disse funnene innebærer vil studeres og forklares nærmere i studiens analysedel
