Framveksten av sosial indikator-bevegelsen og livskvalitetsforskning på 1960- og 1970-tallet ses i sammenheng med en økende miljøbevissthet og skuffelse over den økonomiske vekstens velsignelser. Subjektivt velvære slik det ble målt av livskvalitetsforskere kunne oppfattes som direkte og konkrete operasjonaliseringer av velferdsteoriens «nytte». Men ønsket om å bruke subjektivt velvære som velferdsindikator har blitt møtt med mye skepsis. Artikkelen drøfter innsigelser som går på (1) manglende verdimessigrelevans, (2) måleproblemer, (3) komparative preferanser og verdiorienteringer, (4) habituering (tilvenning) og genetiske komponenter i subjektivt velvære. Vi avslutter med å vise hvorledes mange av disse innvendingene i løpet av de siste ti årene har blitt imøtegått, dels avvist som irrelevante. Målt subjektivt velvære, i litt ulike varianter, er i ferd med å vinne innpass i offisiell statistikkproduksjon, og den kjente Stiglitz-rapporten ses av mange som en vikig seier i indikatorsammenheng
