Denne doktorgradsstudien er en Fairclough-inspirert kritisk diskursanalyse av begrepet digitale ferdigheter i norsk utdanningspolitikk og i videregående opplæring. Studiens overordnede problemstilling er: Hvordan blir begrepet digitale ferdigheter konstruert historisk og kulturelt i norsk utdanningspolitikk, og hvordan fungerer de diskursive konstruksjonene regulerende for videregående opplæring som sosialt felt?
I studien gjøres en kritisk diskursanalyse av et utvalg utdanningspolitiske dokumenter fra tidlig 1990-tallet og frem til lanseringen av kjerneelementene i Fagfornyelsen. I tillegg gjennomføres en tilsvarende analyse av intervjuer med faglærere og pedagogisk ledelse ved en norsk videregående skole, samt en analyse av observasjoner av læreres bruk av digitale læringsverktøy i undervisningen. I avhandlingens kapittel 7 drøftes de diskursive trefninger som trer frem i studiens datamateriale. Rent overordnet er dette dermed en studie av forholdet mellom utdanningspolitikk og praksis i skolehverdagen.
Fairclough er opptatt av at for å forstå samfunnet og de endringer som skjer i vår samtid, slik de for eksempel er representert ved digitaliseringen, må man trekke veksler på ulike teorier fra både samfunnsvitenskapene, historiefagene og andre fag. I tillegg til Fairclough benyttes derfor blant annet Bourdieu, Brunsson, Liu, Selwyn og Schwab som supplerende teoretikere i avhandlingen.
Gjennom tre delanalyser viser funnene i denne studien at det finnes flere ulike diskurser knyttet til de digitale ferdighetene i norsk videregående opplæring. Det finnes med andre ord ulike representasjoner knyttet til både hva de digitale ferdighetene skal eller bør være, hvorfor lærerne skal undervise elevene i noen digitale ferdigheter og ikke i andre, samt hvilke faktorer som skal avgjøre dette. Funnene viser at det fremkommer en sterk teknologioptimisme hos både utdanningsmyndigheter, lærere og pedagogisk ledelse, samtidig trer det også frem en tydelig usikkerhet knyttet til hva digitale ferdigheter er og hvilke digitale ferdigheter dagens elever skal lære i skolen og for fremtiden. Studien avdekker også at konstruksjonen av innholdet i de digitale ferdighetene i norsk videregående opplæring er preget av et kapitalistisk og nyliberalistisk tankegods som tydelig dominerer de aktuelle diskursene i de utdanningspolitiske dokumentene. Spesielt blir dette tydelig i de utdanningspolitiske dokumentene fra 2013 og frem til og med Fagfornyelsen, der det fremkommer en ny diskurs som omtaler det som i studien betegnes som «den nye eleven»
