Artikkelen vurderer en hypotese, framsatt av forfatteren selv, som går ut på at den grammatikaliseringsprosessen som preposisjonen liksom har blitt utsatt for, tok to forskjellige retninger, og at resultatet ble to varianter av en polysem ikke-sannhetsfunksjonell partikkel liksom i norsk talemål, enten en markering av omtrentlig samsvar mellom uttrykk og innhold eller en markering av at inn-holdet ikke aksepteres av produsenten av ytringen. Argumenter til støtte for en polysemianalyse viser seg å ikke være sterke nok til at en slik framstilling er å foretrekke framfor en analyse som forutsetter at all bruk av liksom er forenlig med ett eneste leksikalsk bruksvilkår. Den potensielle adversative tolkningen skyldes i sin helhet pragmatiske slutninger
