Sammenhengen mellom selvfølelse og fysiske aktivitetsmønstre hos voksne i behandling for alvorlige psykiske lidelser.

Abstract

Norsk sammendrag Bakgrunn: En stor andel av Norges befolkning vil i løpet av livet rammes av en psykisk lidelse. Lavere forventet levealder og høyere forekomst av livsstilssykdommer er rapportert hos gruppen. I tråd med Meld. St. 19, 2018-2019, pakkeforløpet for psykisk helse og rus, som trådte i kraft 1.januar 2019, og forskning som viser til positive sammenhenger mellom fysisk aktivitet, levealder og forebygging av livsstilssykdommer, kan fysisk aktivitet kan med fordel inngå som en del av behandlingen hos personer med psykiske lidelser. Likevel når på langt nær alle anbefalingene. Motivasjon, som driver mennesket til handling og derfor en viktig faktor i den sammenheng, er angitt som en barriere for deltakelse i fysisk aktivitet blant mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Selvfølelsen, som kan sees på som drivkraften bak motivasjonsprosessen, tenderer også til å være lav hos personer med alvorlige psykiske lidelser. Formål: Hovedformålet med masteravhandlingen var å fremskaffe ny kunnskap om fysiske aktivitetsmønstre hos voksne i behandling for alvorlige psykiske lidelser, gjennom å se på sammenhengen mellom selvfølelse og indreregulert motivasjon for fysisk aktivitet, fysisk aktivitetsnivå og preferanser for fysisk aktivitet, og sammenhengen mellom selvfølelse og fysiske aktivitetsmønstre på barrierer, motiver og sosiodemografiske variabler. Metode: Gjennom kvantitativ metode og tverrsnittsundersøkelse, deltok totalt 39 voksne (>18 år) kvinner (n=31) og menn (n=8) (24-65 år), som var i behandling hos Friskstiftelsen, i studien. Bivariat analyse, herunder korrelasjonsanalyse med korrelasjonskoeffisienten Spearman rho er gjennomført. Resultater: Flere signifikante sammenhenger ble funnet mellom variablene. Hovedfunnene i studien viser signifikant positiv sammenheng mellom grad av selvfølelse og indreregulert motivasjon for fysisk aktivitet (p=<.01) og fysisk aktivitetsnivå (MET) (p=<.01), indreregulert motivasjon for fysisk aktivitet og MET (p= <.001) og MET og preferert fysisk aktivitet utendørs (p=<.05). Konklusjon: Til tross for flere signifikante funn, som kan tyde på mulige sammenhenger mellom selvfølelse og fysiske aktivitetsmønstre hos mennesker i behandling for alvorlige psykiske lidelser, er det flere svakheter ved avhandlingen, og ytterligere forskning for å undersøke sammenhengene nærmere er nødvendig