Da jeg for noen år siden underviste på universitetet, klaget en kollega av meg over hvor frustrerende han opplevde det å holde forlesninger for begynnerstudenter. Ideelt sett ville han gjerne ha problematisert hver eneste setning, og vist for studentene hvordan hvert eneste ââ¬Âsvarââ¬Â han ga ledet til nye spørsmål. Men formatet og mangelen på tid gjorde det ikke mulig. Derfor måtte han holde seg til de enkle formuleringene, selv om â fortalte han â det innebar at han følte seg nesten som en bedrager. Da jeg jobbet med det kvalitative forskningsprosjektet ââ¬ÂMenn i pleie og omsorgââ¬Â, som dannet grunnlaget for bokutgivelsen med samme navn, kom jeg i tanker om denne kollegaen. à gjennomføre et slikt prosjekt er selvsagt noe helt annet enn å holde forelesninger for begynnerstudenter. Men også som forsker er man tvunget til å begrense seg. På hvert eneste trinn i prosessen gjøres det valg, der noen dører ââ¬Âåpnesââ¬Â og andre ââ¬Âlukkesââ¬Â. Og selv om man til slutt blir rimelig fornøyd med resultatet, så vet man også med seg selv hvor annerledes teksten kunne ha blitt hvis man hadde gjort andre valg. Ofte kan valgene også være vanskelige å ta: Man blir gående med en usikkerhet med hensyn til om valget man gjorde var det beste, eller om man heller burde ha vinklet stoffet annerledes. Derfor er det ikke vanskelig å være enig i de fleste innvendingene og etterlysningene som Kari N. Solbrække kommer med i bokessayet som har boka mi som tema, i dette nummeret av Sosiologi i dag
