Denne utredningen er en utforskende litteraturstudie som ser på hvilken påvirkning
prosessledelse kan ha på bedrifters innovasjonsevne. Utredningens funn fremkommer fra en analyse og drøfting av seksti forskningsartikler. I utredningen er begrepet prosessledelse
inndelt i seks sentrale prosessledelsesområder, basert på Idens (2013) modell for
prosessledelseskapasitet. Dette er gjort for å finne relevante forskningsartikler.
Litteraturfunnene om enkeltområdenes forhold til innovasjon, danner, sammen med
prosessledelsens preskripsjoner om disse enkeltområdene, grunnlaget for utredningens
helhetlige drøfting.
Utredningens første funn, er at prosessledelse i utgangspunktet fremmer inkrementell
innovasjon. Videre fremkommer det at ved å tilpasse prosessledelse, kan en fremme mer
radikal innovasjon. Til slutt i utredningen presenteres det en løsning for å realisere en god
innovasjonsbalanse. Løsningen gjør at prosessledede bedrifter både kan oppnå gode resultater
innen inkrementell – og radikal innovasjon.
Selv om prosessledelse fremkommer som mer fremmende for inkrementell enn radikal
innovasjon, viser utredningen at radikal innovasjon også kan realiseres. To nødvendige og
retningsdannende muliggjørere for radikal innovasjon presenteres. Den første, og viktigste, er
at prosessledede bedrifters kundefokus må være bredt definert. Dette gjøres ved å inkludere
potensielle kunder, i tillegg til eksisterende. Den andre utspringer fra den første, og er at
bedrifter må operere med både kortsiktige - og langsiktige mål. For å oppnå god
innovasjonsbalanse, anbefales en løsning kalt prosessorientert strukturell ambideksteritet.
Dette er en løsning hvor bedriftens prosesser adskilles etter sine modus- og innovasjonsbehov.
Dette gjør at prosesser med samme behov kan bidra til å forbedre hverandre ved
informasjonsdeling, og at prosesser med ulike behov ikke påvirker hverandre på en negativ
måte. Helhetlig konkluderer derfor utredningen med at denne løsningen kan gjøre bedrifter
dyktige på både inkrementell – og radikal innovasjon
