Partikkelen da har utviklet seg historisk fra det anaforiske pronomenet da, som uttrykker en betingelse, men partikkelen altså stammer ikke fra et uttrykk som stiller en betingelse. Bortsett fra et tilleggskrav som er knyttet til altså, postuleres den samme leksikalske betydningen for begge partikler, mens de systematiske pragmatiske forskjellene som observeres og gjennomgås, blir betraktet som utslag av språkbrukskonvensjoner som i stor grad skyldes ulikheter i partiklenes historiske opphav. En beskrivelse av hvordan ikke-sannhetsfunksjonelle partikler, i dette tilfellet da og altså, påvirker en adressats forståelse av hva som kommuniseres, vil ikke kunne gi et adekvat bilde av deres bidrag til ytringens innhold og relevans med mindre man ser dem i sammenheng med det som andre språklige virkemidler i ytringen bidrar med, i første rekke partiklenes syntaktiske plassering, setningstypen, setningens polaritet, og ikke minst den intonasjonsstrukturen som produsenten har lagt oppå den segmentale formen
