I denne artikel vil jeg belyse det som er blitt kalt et norsk paradox, nemlig at vi finner færre kvinner i ledende stillinger i næringslivet når vi sammenligner oss med lande som Storbritannia og USA, på tross av at vi har høyere andel kvinner i næringslivet generelt og på toppnivå i politikken. Jeg skal ikke gi det endelige svaret på dette problemkomplekset, men jeg vil diskutere dette ved å ta utgangspunkt i to tema: for det første det som har vært det siste årets store debatt tema, nemlig spørgsmålet om foreldres behov for tid. Og for det andre, det som jeg ser som sentrale utviklingstrekk i arbeidslivet både i Norge og ellers. Det er kanskje unødvendig å si at jeg ser sterke sammenhenge mellom disse to
