Utvikling og stadig omlegging av Forsvaret gjøres i stor grad på bakgrunn av de økonomiske midlene framfor reelle risikovurderinger. Resultatet er blitt en kontinuerlig nedbygging av Forsvaret. Forsvaret evner ikke lenger å produsere tilstrekkelig kampkraft. Deler av det norske forsvaret nærmer seg kritisk masse som gir seg utslag i svak reaksjonsevne og utholdenhet. For å forhindre at Forsvaret avvikles helt må vi begynne å tenke smart.
Temaet for denne oppgaven er NATOs policy Smart Defence og policyens betydning for Norge. Oppgaven undersøker hvordan Norge skal praktisere Smart Defence slik at det gir den best tenkelige nytten for landet, og hvem Norge bør satse på å samarbeide med. Undersøkelsen tar utgangspunkt i den norske målsettingen om kostnadsbesparelser og økt operativ evne, samtidig som kapabilitetsbredden skal bevares og videreutvikles.
Oppgavens problemstilling er operasjonalisert i tre underproblemstillinger som studeres i hvert sitt kapittel. I den første delen benyttes en deskriptiv metode for å se nærmere på hva Smart Defence er og drivkreftene bak policyen. I den andre delen anvendes en induktiv metode for å kartlegge de mest sentrale utfordringene ved Smart Defence. Til sist benyttes en deduktiv metode med utgangspunkt i Sverre Diesen sin modell for Smart Defence, hvor de tre ulike strategiene spesialisering, sammenslåing & deling og felles styrkeutvikling drøftes.
Oppgavens funn viser at Norge er best tjent med å praktisere Smart Defence-strategien felles styrkeutvikling når der gjelder samarbeid om operative kapabiliteter. Denne strategien støtter opp om den norske målsettingen og får små konsekvenser for norsk suverenitetshevdelse og autonomi. Utfordringene knyttet til Smart Defence er samtidig langt mindre fremtredende for denne strategien enn for de to andre. Spesialisering av operative- og støtte kapabiliteter anbefales ikke i stor grad. Strategien krever enormt mye tillit til samarbeidsnasjonene, samtidig som den vil redusere bredden og svekke autonomien. Kun spesialisering av kurs og utdanning kan anbefales. For samarbeid vedrørende støttefunksjoner og støtte kapabiliteter anbefales strategien sammenslåing & deling, og da primært med de nordiske landene, eller eventuelt Beneluxlandene. Opparbeidelse av tillit, få samarbeidspartnere, forholdsvis små ulikheter mellom de samarbeidende nasjonene, langsiktig tenkning vedrørende forsvarsindustri og stor grad av tilpasningsevne blir spesielt viktige nøkkelord for at Norge skal lykkes med denne strategien og sin målsetting
