Cuba-krisen i oktober 1962 vil med sannsynlighet bli stående som den mest dramatiske enkeltstående hendelse under den kalde krigen, i hvert fall om vi bruker faren for en kjernefysisk storkrig mellom Øst og Vest som målestokk. De tretten dagene i Oktober 1962 rommet på sett og vis hele den kalde krigens konfliktstoff i fortettet form. Det er derfor ingen tilfeldighet at Cuba-krisen fortsatt er gjenstand for stor oppmerksomhet blant forskere med interesse for utenriks-politiske og militær-strategiske spørsmål.
Denne studien redegjør for det vell av ny viten som i de siste år er fremkommet fra amerikanske, russiske og kubanske kilder om Cuba-krisens bakgrunn, forløp og løsning. Bildet som avtegner seg er at krisen var farligere enn det i ettertid har vært populært å tro. Samtidig var de to statslederne mer kompromissvillige og den politiske og militære beslutningsprosessen på begge sider preget av større rasjonalitet enn mange etterpåkloke kritikere har hevdet
