Livselskapene har som oppgave å forvalte langsiktige pensjonsmidler. Et komplisert og omfattende regelverk gir insentiver til å tenke kortsiktig. Regelverket gjør det vanskelig å høste risikopremier gjennom langsiktig kapitalforvaltning for å oppnå høyere forventet
avkastning. Hovedutfordringen for livselskapene er den årlige rentegarantien. Denne garantien hviler på avkastningen hvert enkelt år og strekker seg over kontraktens løpetid. Livselskapene har hele nedsiderisikoen som er knyttet til garantien, og manglende avkastning må i verste fall dekkes av selskapets egenkapital. I perioder med lavt rentenivå, øker derfor risikoen for livselskapene betydelig som følge av rentegarantien.
Myndighetskravene til egenkapital har vært økende og fra 2016 ble Solvens II-regulativet
innført for norske forsikringsselskap. De største konsekvensene av Solvens II for livselskapene er at de må ta hensyn til all kvantiserbar risiko. For produkter med garantier medfører dette at risiko både knyttet til eiendeler og forpliktelser skal kvantiseres med basis i markedsmessige vurderinger, i motsetning til tidligere regelverk hvor risiko ble beregnet uten å hensynta viktige risikofaktorer som rentenivå. I vår oppgave har vi bygget en modell for å sammenligne dagens fripolise med årlig garanti opp mot en potensiell fripolise med garantert sluttverdi. Vi har analysert tilfellene med både normal og aggressiv allokering. Vårt mål har vært å undersøke om det å endre garantien til en garantert sluttverdi vil ha betydning for både livselskapet og kunden. Våre analyser viser at et produkt med garantert sluttverdi vil gi livselskapet en høyere forventet avkastning på egenkapitalen, uansett durasjon og allokering på fripolisen. For kunden vil resultatet være avhengig av hvilken aktivaallokering livselskapet velger og tiden inntil fripoliseinnehaver går av med pensjon
