DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2012

Abstract

Genetiske analyser er nå implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, reproduksjon, populasjonsstruktur og immigrasjon. I denne rapporten redegjør vi for antall ulike individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland vinteren 2011/2012. Antall identifiserte individer kan sees på som et minimumstall for bestandsstørrelse. Metodikken for bestandsestimering fra DNA-identifiserte individer er under evaluering, og det er foreløpig ikke klart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimumstallene utgjør. I Norge vurderes denne andelen å være høy, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort antall analyserte prøver, og en høy andel tidligere kjente individer blant felte voksne jerver. På landsbasis ble det identifisert 390 individer i 2012, som er en betydelig økning fra i underkant av 300 individer i 2010 og 2011. Antall registrerte individer fra DNA er nå for første gang siden den landsdekkende innsamlingen startet i 2008 nær identisk med bestandsestimatet fra yngleregistreringene, som i 2012 var på 395 jerver. Tidligere analyser har vist at den Skandinaviske jervpopulasjonen består av tre delbestander: (1) En sørvestlig delbestand av sørnorsk jerv vest for Østerdalen. (2) En stor østlig bestand av jerv øst og nord for Østerdalen. Denne delbestanden strekker seg på norsk side fra Hedmark i sør til grensa mellom Nordland og Troms. Nesten all svensk jerv tilhører også denne delbestanden. (3) Jerv i Troms, Finnmark, Nord-Finland og den aller nordligste delen av Sverige (nord for Torneträsk). I de to nordligste delbestandene har innsamlingen av DNA på svensk side vært for sporadisk til å gi et representativt bilde av bestandsutviklingen, men vurdert fra de årlige yngleregistreringene har det vært en jevn bestandsøkning den siste femårsperioden. Den midtre delbestanden framstår som spesielt robust med et bestandsanslag fra yngleregistreringene på drøyt 800 individer. Også den nordligste delbestanden virker å være relativt robust med en fordobling av antall registrerte ynglinger i løpet av den siste femårsperioden og en anslagsvis bestandsøkning på mer enn 50 % til nær 230 jerver i 2012. På norsk side er det de siste årene tatt ut over hundre jerver årlig, mens det på svensk side har vært minimal beskatning. Det er grunn til å anta at det er en netto innvandring fra Sverige i de nordligste områdene, og at det er noe av forklaringen på at bestanden ikke er redusert på tross av beskatningen. Bestandsutviklingen i den minste delbestanden vest for Østerdalen synes å ha gått motsatt vei den siste femårsperioden. Anslagene basert på yngleregistreringene antyder en reduksjon på 10 - 15 % fra 79 individer i 2008 til 69 individer i 2012. En noe større reduksjon antydes fra DNA-analysene, der antall identifiserte individer fra DNA synker fra 83 til 63 i den samme femårsperioden. Denne delbestanden har en relativt lav egenrekruttering (9-14 årlige ynglinger) og moderat tilførsel av individer utenfra, og uttakene av jerv kan forklare reduksjonen i bestanden. For å kunne gi mer nøyaktige tall på bestandsstørrelse og tallfeste bestandsendringer med bedre presisjon enn det vi kan i dag, er det svært viktig å få på plass god bestandsestimeringsmetodikk fra DNA. Dette arbeidet har høy prioritet inneværende år.Genetic analysis is now implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analysis of carnivore scats has been extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report on the number of individuals identified in Norway, Sweden and Finland during winter 2011/2012. The number of identified individuals represents a minimum estimate of the population size. The methods for population size estimation from the identification of individuals from DNA are under evaluation, and it is not clear what proportion of the true population size these minimum numbers represent. However, the proportion must be quite high in Norway, given the generally good sampling coverage, a large number of analyzed samples, and a very high proportion of known individuals among culled adult wolverines. In 2012, a total of 390 wolverines were identified from DNA, which is a substantial increase from less than 300 individuals in 2010 and 2011. The number of identified wolverines is almost identical to the population size estimate of 395 from the number of active natal dens. Previous analysis has shown that the Scandinavian wolverine population is divided into three subpopulations: (1) A south-western subpopulation in Southern Norway west of Østerdalen. (2) A large eastern subpopulation East and North of Østerdalen. All Swedish wolverines as well as wolverines from Nordland and Nord-Trøndelag belong to this group. (3) Wolverines in Troms, Finnmark, Northern Finland, and the very northern part of Sweden (north of Torneträsk). As suggested from the number of active natal dens, there has been a steady increase in the two northernmost subpopulations over the last five years. The population size has decreased in the smallest subpopulation west of Østerdalen. The eastern sub-population seems particularly robust with a population size estimate from the den counting of more than 800 individuals. The northernmost subpopulation also seems quite robust with a doubling in the number of reproductions during the last five years and an estimated >50 % increase in population size to about 230 wolverines in 2012. On the Norwegian side of the border, there has been a yearly harvest of more than 100 wolverines, whereas harvest has been negligible in Sweden. Despite substantial harvest, the population is not decreasing in Eastern and Northern Norway, and likely immigration from Sweden may partly explain this pattern. The situation appears quite opposite in the smallest subpopulation west of Østerdalen. As estimated from the yearly den counting, the population size appears to have been reduced by 10-15 %; from 79 individuals in 2008 to 69 individuals in 2012. In the same five-year period the number of DNA-identified individuals decreased from 83 to 63. The subpopulation has a relatively low recruitment basis (9-14 yearly reproductions) and moderate immigration from outside. Wolverine harvest may thus explain the reduction in population size. To provide more precise estimates and quantify changes in population size with higher precision, it will be important to find good methods to estimate the population size also from DNA-identified individuals. This work has the highest priority during the coming year.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse