Demokrati, utdanning og arbeidsledighet i Afrika sør for Sahara

Abstract

Denne oppgaven har som formål å teste ut en del av argumentene for å redusere ulikhet i Afrika sør for Sahara – nemlig hvorvidt demokratier fører til høyere utdanning og lavere arbeidsledighet, for den yngre befolkningen. FNs bærekraftsmål slår fast at en mer bærekraftig fremtid blant annet avhenger av at flere barn får gå på skole, og at ulikhet mellom land og innad i land reduseres. 57 millioner barn i verden står i dag uten skolegang, og over halvparten av disse bor i land i Afrika sør for Sahara (FN, 2015). Utdanning kan være nøkkelen til å skaffe seg et livsgrunnlag, og mens flere studerer regimers effekt på økonomisk vekst, kan arbeidsledighet fungere som et mål på likhet og økonomisk vekst for alle. Legger en disse argumentene til grunn, vil arbeidsledighet være et godt mål på likhet. I Afrika sør for Sahara er ungdomsledigheten svært høy i mange land, og nettopp dette trekkes frem som en hovedutfordring for stabilitet og utvikling. Basert på tidligere forskning tester analysen ut hypotesen om at demokratier har lavere arbeidsledighet, og om denne effekten går via en indirekte effekt av økt utdanning i befolkningen. Både en kvantitativ paneldata-tidsserie-analyse og en kvalitativ casestudie av Sør-Afrika er gjennomført for å undersøke forholdet. Den statistiske analysen finner dekning for at demokratier har lavere arbeidsledighet enn ikke-demokratier, men resultatene er ikke robuste over de ulike modellene som benyttes, henholdsvis pooled OLS, PCSE, og modeller med tidsfaste- og landfaste effekter. Videre viser analysen ingen indirekte effekt via økt utdanning. Resultatene må leses i lys av begrensninger knyttet til datagrunnlaget. Resultatene viser likevel antydninger til at demokratier tenderer til å ha lavere arbeidsledighet enn ikke-demokratiske regimer. Mangelen på denne indirekte effekten studeres videre, og kan forklares med forskjellen på økt utdanning i antall år og økt kvalitet i utdanningen. Casestudien av Sør-Afrika viser også at høy investering i humankapital som utdanning i befolkningen ikke nødvendigvis resulterer i høyere kvalitet på utdanningen, og at videre sysselsetting er avhengig av kunnskaper og ferdigheter som arbeidsmarkedet etterspør. Mekanismer som kan forklare mangelen på den direkte effekten mellom demokrati og arbeidsledighet i Sør-Afrika er fagforeningers rolle, korrupsjon og ulikhet. Mine funn støtter tidligere forskning, nemlig at ulikhet i Sør-Afrika stadig mer er blitt et spørsmål om sysselsetting og arbeidsledighet, og at økt sysselsetting vil være et meget effektivt middel mot ulikheten i landet