Hovedproblemstilling i dette prosjektet er å se på kontinuitet og endring av kulturell egenart hos dølbefolkninga i Indre Troms (etterkommere av østnorske innvandrere og nybyggere). Disse dølene har fram til i dag beholdt sitt kulturelle særpreg gjennom mer eller mindre aktivt og bevisst kulturformidlingsarbeid, og de innehar en positiv selvidentifikasjon som kan oppfattes som prototypen på ”norskhet”; den (øst)norske bondekulturen. Oppgaven beskriver og analyserer ulike aspekter ved dølakulturen som slektskap, endogami, språk/dialekt, religion, økonomisk og økologisk tilpasning osv. I tillegg til antropologisk teori og metode, benyttes både en historisk og sosiolingvistisk tilnærmingsmåte for å forklare vedlikehold av kultur og identitet samt de endringsprosessene som har funnet sted. Viktige hovedtema er: dølakultur som bondekultur, haugianismen som religiøst og ideologisk uttrykk, dialekt som identitetsmarkør, etterkrigsgenerasjonens handtering av nye opportunitetssituasjoner, endringer i forhold til jakt, fangst og fiske og reifisering av kultur og tradisjon spesielt uttrykt gjennom jubileumsfeiringer, slektstreff og andre markeringer. I tillegg kommer et komparativt perspektiv der dølene blir sammenliknet og kontrastert til andre nordnorske befolkningskategorier som nordlendinger, samer og kvener
