Betingede avtaler

Abstract

Dersom to parter innleder en forhandling og det er usikkerhet knyttet til forutsetningene for avtalen, har partene grovt sett tre valg. De kan binde seg, og løpe en risiko for at kontrakten ikke blir regningssvarende. De kan unnlate å binde seg, og håpe at kontraheringsmuligheten byr seg ved senere anledning. Eller de kan gjøre kontrakten betinget, slik at den kun gjelder dersom en eller flere avtalte begivenheter inntreffer. De betingede avtaler er emnet for denne avhandlingen. Betingede avtaler lar partene ta høyde for usikkerhet knyttet til forhold som finansiering, grunnforhold eller tillatelser fra offentlige myndigheter. Det lar partene utsette bindingsspørsmålet til det foreligger en reell styrebehandling, eller partene kan gjøre avtalen betinget av signatur – slik at de har forutsigbarhet i forhandlingsprosessen. Slike forbehold kan være i begge parters interesse, eller det kan være motivert av én av partenes interesse i å gardere seg. Som kontraktsmekanisme gir det muligheter, men er også en kime til konflikt. Ved kodifiseringen av betingelser i UNIDROIT 2010 het det i kommentaren simpelthen: «In commer-cial practice, disputes often arise relating to conditions». Utsagnet må sies å være dekkende også for norske forhold. Avhandlingens siktemål er på de tilfeller hvor en part hevder seg fri under henvisning til at avtalen er betinget. Dette omfatter ikke bare ansvarsfrihet overfor eventuelle erstatningsrettslige krav, men også frihet fra avtaleforholdet overhodet. Perspektivet fordrer en mer inngående analyse av hva betingelser er, de prosessuelle rammene der hvor partene har tatt forbehold samt en analyse av hvilke plikter partene kan sies å ha når de har gjort avtalen betinget