Minhāj al-ṭālibīn wa-ʿumdat al-muftīn er en svært viktig fiqh-tekst skrevet av den syriske shāfiʿī-juristen Zakariyyāʾ Yaḥyā b. Sharaf al-Nawawī (631/1233-676/1277). På Swahili-kysten, som ligger på den vestlige bredden av Det indiske hav, har Minhāj lenge vært brukt som undervisningsmateriell i madrasaene (skolene) og referansemateriale i qāḍī-domstolene (muslimske domstoler) i Barawa, Lamu, Mombasa og Zanzibar. Den omfattende bruken av Minhāj i sentrale didaktiske og rettslige rom betyr at det var en autoritativ tekst som spilte en viktig rolle i å lære og forme holdninger til islamsk rettsvitenskap. Som et resultat kan Minhāj anses å ha blitt kanonisk i løpet av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre, som var en periode preget av betydelige sosiale, politiske, pedagogiske og teknologiske endringer på Swahilikysten. Denne studien søker å identifisere og undersøke agentene og prosessene som gjorde kanoniseringen av Minhāj mulig i en periode preget av betydelige transformasjoner og endringer. Med utgangspunkt i analysen av tekster, fellesskap og autoritet som viktige komponenter i den tekstlige kanoniseringsprosessen, undersøker denne avhandlingen spørsmålene om valg og validering av juridiske tekster, interessentene og deltakerne som er involvert, og den kanoniske statusen til Minhāj. Det forklarer prosessene som skaper, opprettholder og utvikler kanoniske tekster innenfor bestemte samfunn i tider med endring og brudd.Minhāj al-ṭālibīn wa-ʿumdat al-muftīn is an essential fiqh text authored by the Syrian Shāfiʿī jurist Zakariyyāʾ Yaḥyā b. Sharaf al-Nawawī (631/1233-676/1277). On the Swahili coast, situated in the western littoral of the Indian Ocean, the Minhāj has long been used as teaching material in the madrasas (schools) and reference material in the qāḍīs’ courts (Muslim courts) in Barawa, Lamu, Mombasa, and Zanzibar. The extensive use of the Minhāj in critical learning and judicial spaces means that it was an authoritative text that played a vital role in learning and shaping attitudes toward Islamic jurisprudence. As a result, the Minhāj could be considered to have become canonical during the nineteenth and early twentieth centuries, which was a period marked by consequential social, political, educational, and technological changes on the Swahili coast. This study seeks to identify and examine the agents and processes that facilitated the canonicity of the Minhāj during a period marked by significant transformations and shifts. Drawing on the analysis of texts, community, and authority as vital components in the textual canonisation process, this research investigates the questions of selection and validation of legal texts, the stakeholders and participants involved, and the canonical status of the Minhāj in order to untangle the processes through which textual canons are developed or remain canonical within particular communities during times of change and rupture.Doktorgradsavhandlin
