Å sette sin signatur nederst på et dokument, i form av et tegn som representerer selve personen, og som ikke hvem som helst kan bruke eller få tak i, er ikke et nytt fenomen avgrenset til vår tid. På den måten kunne man bekrefte at man både har forstått og godkjent dokuments tekstlige innhold. Måten vi etterlater vårt vitnesmerke på – hvilke hjelpemidler vi bruker for å knytte en persons mening til et objekt – har derimot forandret seg mye. Symboler, signaturer, navn, ringer, språk og skrift. Alt har en betydning for minst to parter i en kommunikasjonssituasjon, men ikke alt gjør et dokument juridisk gyldig. Ved å ta vare på identitetsmerker fra fortiden sikrer vi ikke bare forståelse for skrifttradisjonen og rettshistorie, men også vår forståelse for tegn.publishedVersio
