Hytteutbyggingen i Norge har økt betydelig de siste tiårene, både i antall, standard og størrelse. Utviklingen har ført til økt press på naturområder, og reiser viktige spørsmål om hvordan arealer forvaltes i møte med økende utbygging og motstridende interesser. En sentral del av planleggingen i hyttekommuner handler derfor om hvordan man kan oppnå mer bærekraftig hytteplanlegging.
Formålet med denne masteroppgaven er å undersøke hvordan kunnskap om natur og arealbruk kan integreres i planlegging og forvaltning av fritidsboliger, med særlig fokus på planleggeres rolle i å fremme mer miljøvennlig hytteutbygging. Gjennom en kvalitativ casestudie av Bykle kommune benyttes empiriske data fra intervjuer, dokumentanalyse og observasjoner fra et politisk verksted for å besvare oppgavens problemstillinger. Analysen bygger på teori om makt og kunnskap i planlegging, samt relevant litteratur om bærekraftig hytteplanlegging, natur og klima.
Funnene viser at naturkunnskap i økende grad inngår i planprosesser, men at det eksisterer et tydelig gap mellom intensjoner og praksis. Kunnskapen som formidles i plandokumenter er ofte generell, begrenset til noen naturhensyn, og gir i liten grad konkrete føringer for en bærekraftig arealforvaltning. Hvordan kunnskapen formidles og vektlegges er avgjørende for hvilken innflytelse den får i beslutningsprosesser. Dette understreker betydningen av makt og faglig autoritet i planleggingen.
I diskusjonen argumenteres det for at planleggere bør ta en mer aktiv rolle som kunnskapsformidlere i møte med politiske beslutninger. Verktøy som arealregnskap og naturregnskap kan bidra til et mer konkret og helhetlig kunnskapsgrunnlag. Det pekes også på et behov for nasjonale retningslinjer som kan tydeliggjøre hvordan naturkunnskap kan anvendes i praksis i planleggingen. Oppgaven bidrar til forskning på feltet ved å belyse samspillet mellom makt og kunnskap i hytteplanleggingen.The development of second homes in Norway has increased significantly in recent decades, both in number, standard and size. This development has led to increased pressure on nature areas and raises important questions about how land is managed in the face of growing development and conflicting interests. A central aspect of planning in cabin municipalities is therefore how to achieve more sustainable second-home planning.
The purpose of this master’s thesis is to investigate how knowledge about nature and land use can be integrated into the planning and management of second homes, with a focus on the role of planners in promoting more environmentally friendly second-home development. Through a qualitative case study of Bykle municipality, empirical data from interviews, document analysis, and observations from a political workshop are used to answer the research questions. The analysis is based on theories of power and knowledge in planning, as well as relevant literature on sustainable cabin planning, nature, and climate.
The findings show that knowledge of nature is increasingly included in planning processes, but that there is a clear gap between intentions and actual practice. The knowledge conveyed in planning documents is often general, limited to certain selected environmental concerns, and provides few concrete guidelines for sustainable land management. How the knowledge is communicated and emphasized is crucial to the influence it has in decision-making processes. This highlights the significance of power and academic authority in planning.
In the discussion it is argued that planners should take a more active role in communicating knowledge in the face of political decisions. Tools such as land accounting and nature accounting can contribute to a more concrete and comprehensive knowledge base. It is also pointed out the need for national guidelines that can clarify how knowledge of nature can be practically applied in planning. The thesis contributes to research in the field by highlighting the connection between power and knowledge in second-home planning
