Denne masteroppgaven undersøker hvordan Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) formidler råd om egenberedskap gjennom sin brosjyre, og hvordan denne informasjonen oppfattes av studenter. Oppgaven tar utgangspunkt i problemstillingen: Hvordan formidles informasjon om egenberedskap til befolkningen via DSBs brosjyre, og hvordan oppfattes denne informasjonen av studenter?
Det anvendes en metodetriangulering bestående av kvalitativ innholdsanalyse av DSBs brosjyre, en kvantitativ spørreundersøkelse og fokusgruppeintervju med studenter ved Universitetet i Agder. Analysen er forankret i teorier om strategisk kommunikasjon, retorikk, framing og risikokommunikasjon.
Funnene viser at brosjyren benytter seg av klassiske retoriske virkemidler og fremhever samfunnsansvar og kollektiv innsats. Likevel oppfatter mange studenter budskapet som lite relevant for egen hverdag, og flere rapporterer lav grad av praktisk beredskap. Manglende personlig relevans og praktiske barrierer nevnes som hovedårsaker.
Oppgaven konkluderer med at det er behov for mer målrettet og dialogbasert kommunikasjonsstrategi for å nå studentene. Universitetene kan spille en viktig rolle i dette arbeidet. Oppgaven har implikasjoner for hvordan myndigheter bør utvikle tilpasset risikokommunikasjon i møte med ulike samfunnsgrupper.
This master's thesis investigates how Direktoratet for Samfunnsikkerhet og Beredskap (DSB), the Norwegian Directorate for Civil Protection, communicates advice on individual emergency preparedness through its brochure, and how this information is perceived by students. The study is based on the following research question: How is information about emergency preparedness communicated to the public through DSB’s brochure, and how is this information perceived by students?
The study employs methodological triangulation, consisting of a qualitative content analysis of DSB’s brochure, a quantitative survey, and a focus group interview with students at the University of Agder. The analysis is grounded in theories of strategic communication, rhetoric, framing, and risk communication.
The findings show that the brochure uses classical rhetorical strategies and emphasizes social responsibility and collective effort. However, many students perceive the message as not particularly relevant to their everyday lives, and several report a low level of practical preparedness. Lack of personal relevance and practical barriers are identified as key factors.
The thesis concludes that a more targeted and dialogue-based communication strategy is needed to effectively reach students. Universities can play an important role in this work. The study has implications for how authorities should develop tailored risk communication strategies for different societal groups
