Det strategiske forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA fra 2014-2021

Abstract

Denne masteroppgaven ser nærmere på strategiske utviklingstrekk i det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA i perioden etter Russlands annektering av Krim i 2014 og inngåelsen av avtalen om de omforente områdene i 2021. For å belyse temaet er det gjennomført en kombinert litteraturstudie og intervjuer av toppledere i Forsvaret og det sikkerhetspolitiske miljøet i Norge. En av oppgavens hovedfunn er at Norge og norske nærområders rolle som strategisk front i USAs fremskutte avskrekking av Russland tiltok og inntok en mer offensiv innretning som respons på en mer presserende trussel fra Russland i perioden. Utviklingen harsammenheng med at forsvarssamarbeidet utspiller seg i et geopolitisk kontinuum, definert av Norges beliggenhet i det eurasiske kontinents randsone i umiddelbar nærhet til Russlands nukleære annenslagsevne på Kola. Utvikling i de strategiske omgivelsene er følgelig drivende for intensiteten i og formen på samarbeidet. Intensiveringen mellom 2014 og 2021 var i stor grad drevet av persepsjonen av den potensielle trusselen fra Russland generelt, og mot USA spesielt. På den ene siden skapte Russlands bruk av militærmakt i Øst-Europa bekymringer rundt intensjoner. Men mer avgjørende synes å ha vært revitaliseringen av Nordflåten og dennes funksjon som instrument for Moskvas stadig mer selvhevdende utenrikspolitikk. Den mer offensive fremskutte amerikanske avskrekkingen i norske nærområder etter 2018 synes imidlertid å ha blitt utløst av at russiske offensive kapabiliteter oppnådde geografisk nærhet til det amerikanske kontinent og utgjorde en trussel både mot den allierte atomparaplyen og de transatlantiske forsterkningsrutene. Dette, kombinert med usikkerhet rundt russiske intensjoner, utløste et økt behov for amerikansk avskrekking i nord. Oppgaven finner at Norge har oppnådd en påvirkningskraft i relasjonen med USA gjennom å være en god og konstruktiv alliert. Men det norske handlingsrommet finner sin naturlige begrensning innenfor rammen av amerikanske og russiske strategier. At Norges geografiske utsatthet kommer til uttrykk gjennom økt fremskutt avskrekking betyr ikke nødvendigvis at USA ikke hører på Norge, men at behovet for avskrekking er større enn det eksisterende samarbeidsflater er i stand til å innfri. Til syvende og sist er amerikansk og norsk sikkerhet uløselig bundet sammen, og dette er igjen bundet sammen med alliert sikkerhet. Norge trenger USA, men USA trenger også Norge. Og alliansen trenger at Norge og USA samarbeider for å demme opp mot den potensielle trusselen fra Russland. I denne konteksten er Norges førsteprioritet troverdig og ikke-eskalerende avskrekking for å sikre statens overlevelse.This thesis focuses on strategic developments in the bilateral relationship between Norway and the United States during the seven-year period between the Russian annexation of the Crimean peninsula in 2014 and the signing of the Supplementary Defence Cooperation Agreement by the two governments in 2021. To shed light on the subject this thesis is subjected to a combined study of literature and strategic documents and interviews with past and current leaders in the Norwegian Armed Forces, as well as Norwegian politicians and bureaucrats with past or present experience with the subject. The main finding is that Norway’s role as a strategic front against Russia intensified and took a more offensive posture in response to a more prominent threat from Russia in the period. This development is the result of a geostrategic dialectic defined by Norway’s location in the Eurasian rimland in close vicinity to the Russian strategic center of gravity on the Kola peninsula. As a result, geostrategic developments drive the intensity and form of the strategic relationship. Followingly, the intensified strategic cooperation between 2014 and 2021 was driven in large part by the common perception of threat posed by Russia in general, and towards the United States more specifically. Russian military interventions in Eastern Europe seem to have affected the common perception of threat. This perception was intensified by the revitalization of the Northern fleet and its instrumental role in the Russian regimes foreign policy ambitions. The combination of perceived offensive intentions and capabilities contributed to intensified bilateral cooperation along previously established platforms between 2014 and 2018. The more offensive extended American deterrence observed in Norway after 2018 however, was driven by the Russian offensive capabilities reaching geographic proximity to the American continent, threating not only the continent in general but also the US nuclear triad, as well as the British isles, its nuclear second-strike capability, and the transatlantic reinforcement routes. Norway seems to have achieved influence over the United States through acting as a constructive and reliable ally over many years. But this influence comes short when Russian and American strategies change. Increased extended deterrence does not necessarily imply that the US does not listen to Norway, but merely that the need to deter exceeds the potential of existing platforms of cooperation. Furthermore, the two countries’security isinescapably bound by geopolitical factors, and these in turn are relevant to allied security in general. Norway needs the United States, but the Unites States also need Norway, and the alliance needs the two to cooperate to contain Russia in the North. In this context Norway’s top priority is to establish credible non-provoking deterrence to secure the survival of the state. I