I denne artikkelen utforsker jeg hvordan jeg som etnisk norsk forsker og barnehagelærer navigerer mellom nærhet og distanse til aktører og felt, når jeg anvender skygging som metode i studier av mangfoldsledelse i barnehagen. Utfordringen jeg identifiserer i artikkelen dreier seg blant annet om hvordan nærheten til aktører med tilsvarende utdanning og erfaring som meg selv kan oppleves, og hvordan denne nærheten kan innebære en overidentifisering med aktørene. Manglende opplevelse av nærhet til aktørene, som i møte med ulike kulturer, religioner og språk, kan på sin side medføre en opplevelse av distanse. I skygging som metode bruker jeg interseksjonalitet som et skjerpet analytisk blikk, og utforsker hvordan jeg som forsker kan bli mer oppmerksom på ulike maktforhold og majoritetsprivilegier i hverdagslig praksis i barnehagen.publishedVersio
