Såvidt jeg vet har ingen prøvd å evidensbasere at psykodynamisk orientert leketerapi
”virker”. Selv om jeg mener at vi også må fremme forskning som virker så høyt som mulig
i evidens-hierarkiet, kan det også være viktig å; A, beskrive langvarige terapier i detalj og;
B, tolke det som beskrives med teoretisk rimelige konsistente begreper og; C, bruke A og
B for å sammenholde klinikk og teori – over tid. Er det et mønster i dette materialet som
peker i retning av en årsak og virkningssammenheng? Eller, er det for mye i materialet som
taler imot? Resonnementet er noe av det samme som brukes i moderne kasusforskning
(Elliott, 2002). Selv om jeg stort sett har arbeidet med voksne i langtids psykodynamisk
psykoterapi, er det én barneterapi jeg ofte kommer tilbake til i mine terapirefleksjoner. Jeg
mener selv at terapiforløpet over fire år omfatter et så rikt materiale og som ligger så tett
opp til sentrale dynamiske begreper, at denne terapien bør beskrives. Dessuten ble barnet
faktisk svært mye bedre! Men årsaken til bedringen bør selvfølgelig diskuteres
