Stimulusekvivalens har vært et sentralt forskningsområde innen atferdsanalyse i over 40 år. Selv om dette forskningsområdet i utgangspunktet rettet søkelyset mot praktiske problemstillinger, har mye av forskningen konsentrert seg om mer grunnleggende problemstillinger. Derimot har det i de senere årene vært publisert studier som har vist anvendbarheten ved disse prosedyrene. I denne studien har vi presentert tre eksperimenter med tre forsøkspersoner i alderen 10–16 år med autisme og/eller psykisk uviklingshemning hvor ulike ferdigheter ble etablert med betingede diskriminasjonsprosedyrer. Dette var ferdigheter som i utgangspunkt ble ansett å være funksjonelle for dem. Etter etableringen av de betingede diskriminasjonene ble det gjennomført tester for om de responderte i henhold til stimulusekvivalens. Resultatene viste at det var mulig å etablere ulike ferdigheter med betingede diskriminasjonsprosedyrer eller såkalte matching-to-sample (MTS) prosedyrer hos disse forsøkspersoner med et ulikt verbalt repertoar. I tillegg viste testene at en rekke relasjoner framkom uten direkte trening, det vil si at forsøkspersonene responderte i henhold til stimulusekvivalens. I to av de tre eksperimentene undersøkte vi også om det var forskjeller med hensyn til hvilken av de to treningsstrukturene many-to-one og one-to-many som var den mest effektive. Resultatene viste at det ikke var noen vesentlige forskjeller mellom strukturene verken med hensyn til hvor mange trials som var nødvendig for å etablere de betingede relasjonene, eller antall deriverte relasjonerStimulus equivalence has been a main research area within behavior analysis over the last 40 years. Although, the first studies in this research area focused on applied research questions, most of the work within this field has been in the area of basic research. Lately, however, an increasing amount of studies has focused on the application of equivalence procedures. In the current study, we present three experiments in which matching-to-sample (MTS) procedures were arranged to establish academic skills in three participants 10–16 years old diagnosed with autism and/or developmental disabilities. Different target behaviours were part of the participants’ educational curriculum and were considered to be socially significant. Subsequent to conditional discrimination training, the participants were tested for responding in accordance with stimulus equivalence. The results suggest that the MTS arrangement established the relevant conditional discriminations in all participants, although their pre-experimental verbal repertoires were of different levels of complexity. Furthermore, all participants responded in accordance with stimulus equivalence in tests for derived relations. In two of the experiments, we also investigated whether many-to-one (MTO) or one-to-many (OTM) training structures were the most effective with regard to the number of trials necessary to establish the conditional discriminations and formation of equivalence classes. The results showed no clear difference between the two procedure
