Depresjon er et utbredt og økende helseproblem. Tilbakefallsprosenten er høy, og relativt mange har liten eller ingen effekt av tradisjonell behandling. Dette arbeidet drøfter utfordringen man har, både i forskning og i behandling, når det gjelder å utvikle mer effektfull og forebyggende behandling av depresjon. Oppgaven tar utgangspunkt iGilberts depresjonsmodell. Denne teorimodellen beskriver utvikling og opprettholdelse av depresjon og mulige innfallsvinkler til forståelse av depresjon. Sentralt i modellen står hypotesen om at depresjon har som funksjon å beskytte individet mot opplevd fare ved at nedarvede strategier og mekanismer toner ned positive affektsystem og øker personens sensitivisering overfor trusler og nederlag. Med bakgrunn i østlige religiøse og filosofiske tradisjoner er det utviklet flere ulike typer terapier med begrepene mindfulness og selvmedfølelse som fellesnevner, der målet er å fremme psykologisk helse gjennomselvomsorg, aksept og ikke-dømmende oppmerksomhet. I denne oppgaven blir mindfulness og selvmedfølelse beskrevet og oppgaven drøfter ut fra forskning om teknikker knyttet til disse begrepene kan medvirke til terapeutiske intervensjoner med formål å nedtone negative affekter og kognisjon i depresjon og stimulerer de positive affektsystemen
