For å oppnå en mer helhetlig oppfølging av kommunenes boligsosiale arbeid, har Husbanken Region
Øst iverksatt Boligsosialt utviklingsprogram for kommunene. Programmet vil gå over en åtteårs
periode (2009‐2017) med i alt 16 kommuner. Programsatsningen startet opp våren 2009.
Møreforsking Volda skal på oppdrag for Husbanken Region Øst evaluere Boligsosialt
utviklingsprogram i perioden 2009‐2012. Følgeevalueringen av programmet vil være
prosessorientert, og har ikke som mål å være en effektmåling. Møreforsking sin oppgave vil begrense
seg til å følgeevaluere de fire kommunene som er tatt opp i den første puljen i programmet og Moss
kommune i pulje to. Målet med følgeevalueringen er å videreføre erfaringer fra kommunenes arbeid
og erfaringer ved bruk av program som metode og virkemiddel i Husbankens boligsosiale arbeid.
Denne rapporten er en av to delrapporteringer og har fokus på; a) Hvordan kommunene har arbeidet
med lokal organisering og forankring i prosessen fram mot Handlingsplan for Boligsosialt
utviklingsprogram, og b) I hvilken grad Husbankens programtilnærming i form av Boligsosialt
utviklingsprogram er en formålstjenelig metode for å bedre det boligsosiale arbeidet i kommunene i
programmets to første faser.
Organisering
Det boligsosiale arbeidet er gjennomført i svært forskjellige lokale kontekster, men kommunene har
likevel en del felles utfordringer. Tilgang på boliger, en variert boligmasse og fragmentert kommunal
organisering er eksempler.
Alle kommunene har administrativ ledelse representert i styringsgruppen. Det er imidlertid noe
forskjell i hvilken grad kommunenes styringsgrupper består av representanter fra kommunens
administrative toppledelse (rådmannens stab, kommunalsjefer) og/eller ledere av kommunens
virksomheter og tjenesteområder (sektorledere, fagenhetsledere, tjenesteledere), og grad av
representasjon fra disse styringsnivåene.
Lørenskog, Lillehammer og Bærum kommune har valgt organisasjonsmodeller der
arbeidsgrupper/delprosjekter defineres inn under en fast prosjektgruppe. Den faglige
sammensetningen i prosjektgruppene til disse kommunene er likevel relativt forskjellig, og gir
kommunene svært ulik kompetansesammensetning og ulike faglige tyngdepunkt. Hamar kommune
har etter hvert utviklet en mer fleksibel programorganisering og en organiseringsmodell hvor det
gjøres et klart skille mellom kommunens programorganisering, og hvordan det arbeides boligsosialt i
kommunen gjennom prosjekter. Programleder er i to av kommunene organisert inn i strategiske
enheter, mens de to andre kommunene har valgt å legge programleder til en fagenhet.
Forankring
Felles for kommunene er at de i stor grad har valgt en sterk organisatorisk forankring blant
kommunens administrative toppledelse. I tillegg til at kommunene har valgt en sterk representasjon
av den administrative toppledelsen i styringsgruppen, så har tre av fire kommuner også valgt å
inkludere rådmannen som øverste administrative beslutningsmyndighet i styringsgruppen.
7
Ingen av kommunene har politisk deltakelse i programorganiseringen. I hvilken grad prosessen i
programmet har bidratt til politisk forankring er også noe uklart. Det tegner seg et bilde av at det er
tettere samarbeid mellom politiske fagutvalg og styrings‐ og prosjektgruppen i noen kommuner enn i
andre. Det har i mer eller mindre grad i kommunene vært politisk deltakelse på interne møter og
møter med Husbanken, og ved presentasjon og dialog omkring foranalysene.
Aktører utenfor kommuneorganisasjonen har i liten grad vært involvert i arbeidet med programmet
utover å være informanter i foranalysene i kommunene. Den eksterne forankringen av
programarbeidet kan dermed sies å være noe svak.
Husbankens arbeid
Kommunene har relativt sammenfallende forventninger til hva Boligsosialt utviklingsprogram skal
bringe med seg. Forventningene til kommunene kan knyttes til ulike nivåer som programmet tenkes
å gi effekter for: 1) De vanskeligstilte på boligmarkedet, 2) Kommunens boligsosiale arbeid og 3)
Statlig politikkutforming.
Kommunene uttrykker i stor grad tilfredshet med Husbankens arbeid og det å arbeide med program.
Betydningen av Husbankens deltakelse, programorganiseringen i kommunen og nettverket med de
andre kommunene i programmet er elementer de fleste informantene framhever.
Det går også tydelig fram av arbeidet i kommunene at foranalysene har hatt stor betydning. De har
bidratt til at både politikere og administrasjon har fått en oversikt over det boligsosiale feltet i sin
kommune og har gitt legitimitet til arbeidet. Arbeidet med foranalysene har imidlertid også vært en
ressurskrevende del av programmet.
Svært mange uttrykker at rammemodellens program‐ og planfase har vært for knapp, og at det har
vært utfordrende å innpasse handlingsplanen tidsmessig med kommunenes rullering av planer og
pågående handlingsprogrammer. Det er likevel stor enighet om at en rammeplan som ”driver”
arbeidet framover er viktig for framdriften i programmet.
Det har vært viktig for Husbanken at det gjøres et klart metodisk skille mellom hvordan en arbeider
med program til forskjell fra prosjekt. Dette har skapt forvirring og usikkerhet i kommunene. Det har
også vært usikkerhet knyttet til flere forhold i programmet som: a) betegnelsen prosjektgruppe når
denne gruppen er en del av programorganiseringen, b) betegnelsene programleder eller
prosjektleder, c) valget av betegnelsen prosjekteier for det lokale eierskapet for programmet i
kommunene, d) skillet mellom Boligsosialt utviklingsprogram som program, handlingsplan for
Boligsosialt utviklingsprogram og boligsosial handlingsplan, og e) handlingsplanen til Boligsosialt
utviklingsprogram som en plan for programmet eller en plan for det boligsosiale arbeidet?
Felles for kommunene er liten eller ingen erfaring med det å arbeide med program. Program som
metode oppleves å være et utgangspunkt for langsiktig og systematisk utviklingsarbeid, men utover
dette er det stor usikkerhet i kommunene omkring hva som metodisk skiller et program fra et
prosjekt. Denne usikkerheten og begrepsforvirringen har gitt til dels store negative konsekvenser for
kommunene
