Utgangspunktet for denne masteroppgaven var interessen for sykepleiedokumentasjon og for
hvordan arbeidet med dette kan føre til best mulig kvalitet og kontinuitet i sykepleien. Min
første erfaring med denne dokumentasjonen ligger mange år tilbake - til en tid og et miljø
som på mange måter åpnet døren til "sykepleiens verden" - slik den så ut for meg den gang.
Tilbaketuren dit ble viktig for å forstå sykepleiefaget i en samfunnssammenheng, men kanskje
like viktig for å forstå meg selv som sykepleier i denne sammenhengen. På et tidspunkt forsto
jeg også - med en god del hjelp - at det ble nødvendig å gå enda lenger tilbake, slik at jeg
ikke bare forsto faget i en samfunnssammenheng men også meg selv i en livssammenheng.
Dette førte meg gjennom en fantastisk reise tilbake til barndom og oppvekst og ga meg på
mange måter en ny erkjennelse av hvem jeg er og hvordan jeg forholder meg til livet og
sykepleiefaget.
Den teoretiske diskusjonen har kastet nytt lys over min egen erfaring. Men refleksjonen over
mine egne erfaringer har også åpnet opp for min forståelse av teorien. Gjennom disse
diskusjonene har jeg derfor kommet til ny innsikt når det gjelder sykepleiedokumentasjon. Jeg
har innsett at dokumentasjonen har sine klare begrensninger - fordi vitenskapens språk - og
da særlig dataspråket - ikke strekker til for å kunne beskrive alle nyansene i sykepleierens
virkelighet. Lidelsen - og livet selv får ikke plass. Det er bare bruddstykker av det som kan
passere gjennom datalinjene. Men datasystemene som brukes for å dokumentere sykepleie har
kommet for å bli. Den vitenskapsteoretiske diskusjonen - somjeg gjennom dette arbeidet
forsøker å belyse - er bare aktuell som en forståelse og en erkjennelse av hva vi har mistet.
Derfor handler det nå mest av alt om hvordan vi kan "redde stumpene".
Vi kan gjeme arbeide for at sykepleiedokumentasjonen skal bli bedre - isolert sett. Men minst
like viktig blir erkjennelsen og formidlingen av hva sykepleiedokumentasjonen aldri kan
romme - uansett hvor god den er. Fortellingen må få større plass i sykepleiefaget - og vi må
verne om den gjenværende arenaen for formidling: nemlig den muntlige rapporten
