Denne oppgaven retter søkelys mot kvinners erfaringer med seksuelle krenkelser som av ulike grunner vanskelig lar seg definere. Dette er erfaringer som oppfattes som uønsket og mer eller mindre ufrivillig, men som ikke udiskutabelt erkjennes som voldtekt. Disse erfaringene bærer i seg en ambivalens og et ubehag, og er viktige å belyse fordi de viser til noe problematisk, noe det strides om. De forstås i den foreliggende analysen som et brudd med den dominerende forståelsen av både «sex» og «voldtekt». De er «gråsoneerfaringer». Gjennom intervjuer med sju kvinner med slike gråsoneerfaringer, undersøker jeg hvordan kvinnene opplever og forstår sine erfaringer med seksuelle krenkelser og hvilken mening de gir disse erfaringene. Målet for analysen er å forstå de kulturelle og samfunnsmessige betingelsene som gir mening til informantenes erfaringer. Oppgaven fokuserer dermed på betydningsdannelse og vilkår for forståelse, identitetsproduksjon, og forholdet mellom vår kulturs ideer og normer, og hvordan de representeres og manifesteres gjennom fortellinger om selvet. Problemstillingen er todelt. 1) Hvordan oppleves og tolkes seksuelle erfaringer som av ulike grunner oppleves som vanskelige, men som ikke nødvendigvis lar seg definere som voldtekt? Hvordan uttrykkes de? 2) Hvordan kan en språklig og narrativ tilnærming få dette fram på en ny måte? Med konstitutiv teori som vitenskapsteoretisk forståelsesramme fokuserer jeg på forholdet mellom diskursiv praksis, og fenomen og erfaring. Jeg anlegger en narrativ analytisk tilnærming til gråsoneerfaringene, og plotline og den rettslige idealfortellingen om voldtekt anvendes som komparative verktøy for å gjøre rede for hva erfaringene i materialet består i. Hva som gjør dem «grå»? Jeg undersøker hvilke ideologier og diskurser som representeres og manifesteres gjennom fortellingene, og videre hvilke subjektposisjoner som konstitueres. Jeg ser også på hvordan et kontinuumperspektiv kan være fruktbart for forståelsen av seksuelle krenkelser og «grå» erfaringer? Analysen viser at de dominerende forestillingene om voldtekt, og det rettslige språket voldtektsdiksursen er tufta på, både styrer de utsattes opplevelser av erfaringer og gjør dem vanskelige å forstå. Samtidig som analysen viser at dominerende forståelser av voldtekt kan hindre utsatte i å forstå erfaringen som voldtekt, synes det også som patriarkalske ideologier og diskurser om kjønn og heteroseksuell kroppslig utveksling fordrer at kvinner forstår seg selv og sine kropper som seksuelt sårbare. Videre synes de å pålegge kvinnene et ansvar og gi dem en forståelse av egenskyld. Den maktskjevheten som kan oppleves i den seksuelle relasjonen, kan synes som et utslag av diskurser som er nedfelt i kropper, og diskursenes makt fungerer slik sett disiplinerende, men også mobiliserende av motstand. Når kvinnene nedtoner en krenkelses betydning til «grå», eller forsterker overgrepskarakteren ved en hverdagslig hendelse til «voldtekt», så uttrykker de seg i subjektposisjonen som utøvere av en kulturell protest mot den dominerende forståelsen av voldtekt. Slik sett kan fortellingene forstås som motfortellinger og subjektposisjonene som motstandsposisjoner. Jeg identifiserer tre ulike subjektposisjoner der vedkommende plasserer seg selv som a) rammet, uskyldig offer, b) ansvarlig aktør, eller c) ambivalent, en veksling mellom a) og b). Den juridiske voldtektsdiskursen synes som den dominante diskursen rundt voldtekt, og gråsoneerfaringene italesettes også som fortellinger som kretser rundt skyldspørsmålet. Rettsliggjøringsperspektivet dominerer fortellingene og hindrer på så vis andre fortellinger i å komme fram. Resultatet av analysen viser behovet for utenomrettslige samtaler om voldtekt og seksuelle krenkelser. Oppgaven åpner et kontinuumperspektiv som et alternativt perspektiv til det den rettslige diskursen. Dette kan gjøre det lettere å gripe de ambivalente erfaringene, og slippe til andre sider ved subjekterfaringen enn det den rettslige diskursen tillater. Gjennom å snakke om gråsoneerfaringer og et kontinuum av tvang i heteroseksuelle kroppslige utvekslinger, åpnes det opp for andre erstattende diskurser. Disse kan gi opphav til nye måter å forstå seg selv, og være et verktøy for nye måter å håndtere seksuelle konflikter på. Den konstitutive og språklige tilnærmingen tydeliggjør hvordan erfaringer henger sammen med muligheter for mening, og videre hvordan rettslige og feministiske voldtektsdiskurser kan stå i fare for å reprodusere forhold de forsøker å bekjempe. Tilnærmingen åpner videre for alternative måter å håndtere de konfliktfylte relasjonene på både juridisk, sosialt, terapeutisk og epistemologisk, uten at overgrep som skjer i samhandling mellom mennesker reduseres til rene abstraksjoner og diskursive effekter
