Dette arbeidet er et resultat av feltarbeid på øygruppen Bømlo i Sunnhordland, Vestlandet, samt fjernanalyse av topo- og fotolineamenter, numeriske og analytiske modeller. En analyse av 389 topolineamenter viser en distribusjon av orienteringer fra NNV - SSØ til Ø - V, men ingen markante trender. Fotolineamentene (3415) viser en nær sirkeldistribusjon av orienteringer fra hele tolkningen. Dette indikerer at det er store variasjoner i lineamentsorienteringer på Bømlo, men en analyse foretatt på mindre områder gir generelt at de tektoniske enhetene på sørlige Bømlo (Siggjogruppen, Vikafjord/Grutlefjordgruppa og Langevåggruppa) har to populasjoner av lineaments- orienteringer; NNV - SSØ og fra Ø - V til ØNØ - VSV, mens de tektoniske enhetene på nordlige Bømlo (Rolvsnesgranodioritten, Bremneskomplekset, Vardafjell-gabbroen, Geitungenheten og Lyklingofiolitten) har tre populasjoner; NNØ - SSV, ØNØ - VSV og NØ - SV. Feltarbeidet er konsentrert på nordlige Bømlo, samt spredte bakgrunnslokaliteter og viser at det er store variasjoner i bruddorienteringer (1344) ved de ulike lokalitetene. Variasjonen er størst i de plutonske bergartene i nord. Forkastingsarkitekturer er undersøkt ved forkastninger i ulike bergarter. Resultatene viser to ulike forkastnings- arkitekturer hvor den ene forkastningen har en forventet potenslov avtagning av brudd fra forkastningskjernen. Den andre forkastningen viser at deformasjonen hovedsakelig har foregått i de lokale heterogenitetene i bergarten (pegmatittganger). Observasjonene er anskueliggjort ved numeriske modeller hvor pegmatittgangene er fremstilt med høyere Youngs modul (100 GPa) enn vertsbergarten (1 GPa), og påført 10 MPa horisontal kompresjon. Resultatet viser høye spenningskonsentrasjoner i de stive legemene (pegmatittgangene) og kan trolig forklare feltobservasjonene. Feltresultatene viser at det er en lineær sammenheng mellom bruddfrekvens og tykkelse av pegmatittgangene, med en økning i bruddfrekvens i tynne pegmatittganger. Numeriske modeller bekrefter også dette og kan tyde på at observasjonene skyldes forskjeller i mekaniske egenskaper. Analytiske modeller gir også en indikasjon på at pegmatittgangene er viktige vannledere. Største horisontalspenning (σH) er funnet til å være N117ºØ. Det er en svak antydning til at fjellbrønner som er i nærheten av lineamenter som er orientert parallelt med denne vektoren har en forhøyet brønnkapasitet. Det er også en svak antyding til at småskala brudd som er orientert parallelt med denne spenningsvektoren har en forhøyet apertur. Gjentakelsesintervallet for jordskjelv i Sunnhordland kan fra Gutenberg & Ritcher sammenhengen beskrives ved en logN = 4,58 - 1,13M, som tilsvarer et gjentakelsesintervall på jordskjelv med magnitude 4 eller større hvert 16 år, 61 år for magnitude 4,5, og ca. 220 for et jordskjelv med magnitude 5
