Masteroppgaven undersøker tre pågående lingvistiske endringer i skriftlig engelsk i de to største variantene, britisk engelsk og amerikansk engelsk, både synkront og diakront. De tre endringene er: den økte bruken av sammentrukne former av (for det meste, men ikke utelukkende) verb i moderne skriftlig engelsk; mer utstrakt bruk av ordet like med forskjellige funksjoner som er typiske for en uformell stil, særlig like med sitat-funksjon, (dvs. når ordet brukes til å introdusere direkte tale); samt økt bruk av partikkelverb med partiklene up og out. For eksempel brukes en ikke-standard form som gonna 189 ganger mer i skriftlig amerikansk engelsk nå enn da den først ble attestert rundt 1910. Den uformelle bruken av like til å introdusere direkte tale er 68,5 ganger høyere i skriftlig amerikansk engelsk i 2013 enn på 1980-tallet, da denne bruken av like først opptrer. Bruken av partikkelverb med up har blitt tre ganger høyere i løpet av de siste 200 år i amerikansk engelsk. Dette er noen få eksempler på den typen fenomener denne masteroppgaven tar for seg.
Analysen tar utgangspunkt i det Mair (1997) kaller ‘the colloquialization of written English’, d.e. den økende innflytelsen som talespråket har på skriftspråket, og som kan ses i det stadig voksende antallet høyst uformelle lingvistiske trekk som har kommet fra dagligtalen inn i skriftspråket.
Analysen underbygges av en stor mengde data fra de største engelske tekstkorpuser som finnes for øyeblikket: the Corpus of Contemporary American English (COCA), the Corpus of Historical American English (COHA), the British National Corpus (BNC), the Google Books American English Corpus og the Google Books British English Corpus. Den synkrone delen av analysen sammenligner og gir en kvantitativ undersøkelse av korpusmateriale fra forskjellige tekstgenrer i COCA og BNC, mens den diakrone delen ser på utviklingen av de tre språkendringene over en periode på cirka 200 år, fra 1810 til dags dato, på grunnlag av materialet fra COHA og de to korpusene fra Google Books. Konklusjonene er entydige, og støtter i stor grad – om enn ikke fullt ut – Mairs hypotese
