Målet med denne kvalitative studien er å undersøke hvordan norsk som førstespråk (L1) brukes i engelskundervisning på ungdomsskolen og i videregående skole, og samtidig finne ut hva som forårsaker variasjonen i L1-bruk. Undersøkelsen er basert på observasjoner og halv-strukturerte intervju med seks lærere fra 8. trinn og fra VG3. L1 blir undersøkt både i forhold til hvor mye det brukes og i hvilke situasjoner det blir brukt i.
Debatten om L1-bruk i EFL-undervisning er delt i to, mellom de som forsvarer L1-bruk og de som forsvarer konsekvent L2-bruk, og dette danner grunnlaget for det teoretiske grunnlaget, i kombinasjon med språklæringstilnærminger som Krashen’s comprehensible input og begrepet “scaffolding” (støttende undervisning).
L1-bruken som ble observert ble registrert og kodet i analyseprosessen, mens intervjuene ga en dypere forståelse av de eventuelle forklarende årsakene til lærerens L1-bruk. Funnene fra de to forskjellige nivåene ble deretter sammenlignet med hverandre.
Funnene fra denne undersøkelsen indikerer at det er variasjon både i forhold til mengden av L1 som ble brukt og i hvilke situasjoner L1 brukes i. L1-bruken varierer uavhengig av nivå, og det kan virke som faktorer som påvirker lærerens bruk er knyttet til en kombinasjon av deres faglige nivå, deres holdning til L1/L2, deres evne til å justere L2 i undervisning og lærerens opplevelse av studentenes forståelse.
Videre varierer L1-bruken i forhold til elevenes faglige nivå og modenhet. Dette gjenspeiles i den utbredte L1-bruken på 8. trinn sammenlignet med den begrensede L1-bruken på VG3-nivået.
I diskusjonen argumenterer jeg for at en kritisk og gjennomtenkt bruk av L1 i EFL-undervisning, uavhengig av holdning og nivå, er avgjørende for læringsutbyttet
