En fersk doktoravhandling i samfunnsgeografi kaster nytt lys over den kontroversielle damutbyggingen på Narmada-elva i India. Sardar Sarovar-prosjektet var i verdens søkelys gjennom hele 1990-tallet pga massiv tvangsflytting og antatt negative miljøkonsekvenser. Sardar Sarovar er et prestisjeprosjekt: en 146 meter høy demning og 66000 kilometer med kanaler som skal sikre vann til delstatens bønder. Guro Aandahl belyser i sitt doktorgradsprosjekt hvordan endrede ideer om hva ”utvikling” er påvirket prosjektets skjebne.
Videre undersøker hun hvilke problemer dette store, teknokratiske prosjektet møter når det skal gjennomføres. Hun konkluderer med at byråkratene og ingeniørene i statsapparatet har langt mindre makt over bønder og lokalbefolkning enn det som vanligvis antas i debatten om store dammer og sentralstyrt kanalvanning. Et viktig budskap fra Aandahl er at deler av den utviklingskritiske forskningen er for rask til å avvise staten som en nødvendig utviklingsaktør, og har ukritisk og naiv tillit til lokalsamfunns egen evne til å ivareta også de fattiges rettigheter og behov.
Debatten om Narmada-prosjektene har vært preget av en gjennomgående teori om at store, teknokratiske prosjekter først og fremst drives fram av aktører med en egeninteresse i prosjektenes gjennomføring: byråkrater, rike bønder, og politikere som vil mele sin egen kake med offentlige midler. Avhandlingen viser hvordan slike utviklingsprosjekter også i stor grad er drevet av en idealisme som springer ut av rådende ideer om hva som skaper utvikling og framskritt for befolkning og nasjon. Disse ideene hentes blant annet fra arbeidene til akademikere og tenkere, som dermed er utviklingsaktører i større grad enn de kanskje selv innser
