I løpet av perioden med økonomiske reformer i Kina har de trykte mediene gått fra å være en statsfinansiert propagandakanal til å bli en sammensatt sektor, bestående av både partikontrollert presse, tabloidaviser og også mer kritiske publikasjoner. Den kritiske pressen har tatt opp viktige samfunnsspørsmål som ikke tidligere har vært diskutert i den kinesiske offentligheten, som miljøproblemer, AIDS og korrupsjon. Avhandlinga ”The conditional autonomy of the critical press in China” er basert på intervjuer med journalister og diskursanalyse av problemorienterte avisartikler og viser hvordan kritisk og undersøkende journalistikk har bidratt til å utvide den offentlige sfæren i Kina. Mens partistaten tidligere tolka åpen kritikk som forsøk på å undergrave myndighetenes kontroll, er det nå høyere aksept for at medienes søkelys på sosiale problemer kan bidra til bedre styring. Men partistatens godkjenning gjelder bare diskusjon av moderate og lokale problemer. Mediene kan fortsatt ikke ta opp negative saker som berører den sentrale ledelsen i landet, derfor har de kritiske mediene bare en betinga autonomi. Partistaten beholder makta til å regulere informasjon, både i presse, på TV og på nett. Dagens kinesiske mediesituasjon er likevel prega av at flere stemmer kommer til uttrykk enn tidligere. Mediene har blitt en kanal som også kan formidle informasjon nedenfra og opp, som marginaliserte gruppers synspunkter, og på sikt kan dette få stor politisk betydning
