Kvantitetsomleggingen er en norsk språkendring som pågikk mellom gammelnorsk og moderne norsk, ca. 1350–1550. Jeg analyserer kvantitetsomleggingen som en analogisk endring der den store gruppen av ord med lang aksentuert stavelse har blitt så produktiv at alle gammelnorske ord med kort eller overlang aksentuert stavelse har fått lang aksentuert stavelse i moderne norsk. Analysen viser at språk endrer seg gjennom språkbruk, for eksempel gjennom hvordan språkbrukerne kategoriserer og omkategoriserer ord i språkminnet.
Det viser seg også at kvantitetsomleggingen er en gradvis endring som treffer noen ord før andre. Analyser av nordgudbrandsdalsk, som ennå ikke har gjennomgått noen full kvantitetsomlegging, viser at korte enstavelsesord endrer seg før tostavelsesord som kalles jamvektsord. Jamvektsord har en særegen synkronisering av tonelagsmelodien, som gjør at de ligner både på ord med lang og ord med kort aksentuert stavelse. Så lenge jamvektsord blir kategorisert sammen med ord med lang aksentuert stavelse, trenger de ikke å endre seg som følge av kvantitetsomleggingen.
Jeg har også funnet ut at preteritumsformer av sterke verb med [A], f.eks. bar (av bera (inf.), ‘bære’), ikke forlenger vokalen til tross for at det er vanlig i andre lignende ord, f.eks. dag (m.). Dette skyldes antagelig at kort [A] i preteritum er morfologisert, dvs. at disse preteritumsformene er assosiert med hverandre, men ikke med andre ord med kort [A].
Gammelnorske ord med lang aksentuert stavelse kan også endres som følge av kvantitetsomleggingen, f.eks. karl > kar ([1kA˘R], m.). Alle disse ordene har gjennomgått konsonantendringer, f.eks. bortfall, som i seg selv ville ført til ord med kort aksentuert stavelse. Når vokalen forlenges i disse ordene, får de lang aksentuert stavelse, som er det vanlige utfallet av kvantitetsomleggingen
