Formål: Utforske og beskrive erfaringene til sykepleiere som bruker ikke-medikamentell smertelindring til barn på sykehus i Norge.
Teoretisk forankring: Rådende litteratur i forhold til bruk av ikke-medikamentelle smertelindringsstrategier til barn gjøres rede for. I tillegg belyses problemstillingen ved hjelp av teoretiske perspektiver rundt: Smerteforståelse – historisk utvikling, definisjoner, smertesyn og barns opplevelse av smerte.
Metode: Studien er utforskende og benytter fokusgruppeintervju som metode for innsamling av data. Tre fokusgrupper ble gjennomført med til sammen 14 deltakere. En kombinasjon av ”snøballutvalg” og maksimum variasjonsutvalg ble benyttet for å rekruttere sykepleiere. Intervju og analyse av data ble utført ved å benytte prinsipper fra Kvales perspektiver på intervjuforskning.
Resultater: Sykepleiere bruker et stort antall ulike ikke-medikamentelle smertelindringsstrategier, hovedsaklig i forbindelse med smertefulle prosedyrer. Dette bidrar til et bedre samarbeid med barnet og mindre behov for å holde barnet fast. Vellykket bruk av ikke-medikamentell smertelindring avhenger av at strategien velges ut fra barnets behov for kontroll, grad av tillit til sykepleieren samt positiv innstilling til ikke-medikamentell smertelindring på avdelingen. Sykepleiekulturen på avdelingen har stor betydning for bruken og for å hevde eget smertesyn.
Konklusjon: Tillit er grunnleggende for bruken av ikke-medikamentell smertelindring til barn som gjennomgår prosedyresmerter. Det er av avgjørende betydning at barnet tilbys ikke-medikamentell smertelindring som er individuelt tilpasset i forhold til behovet for kontroll over situasjonen. Forskningen om ikke-medikamentell smertelindring bør dreies mer mot hvilke strategier som har effekt på hvilke barn, heller enn om en strategi har generell effekt eller ikke.
Nøkkelord: barn, ikke-medikamentell smertelindring, smerte, sykepleiekultur, smertesyn
