Muzej bezuvjetne predaje – Museum for betingelsesløs overgivelse er den første boken som Dubravka Ugresic har utgitt på norsk. Den er hennes mest kjente tekst utenfor det tidligere Jugoslavia. Teksten er fortalt av en forteller som på et tidspunkt befinner seg i Berlin, i eksil fra restene av tidligere Jugoslavia. Fortelleren er forfatter og til forveksling lik den historiske forfatteren. Dette grepet er med på å opprettholde en spenning når fortelleren legger sin fortelling for dagen. Det er en fortelling som i stor grad dreier seg om å minnes bruddstykker fra et tapt hjemland.
Jeg har undersøkt hvordan hun gjør dette ved å presentere teksten som en selvbiografi, et familiealbum og et museum. Eller mer presist: jeg har sett på hvordan forholdet mellom glemsel og erindring preger det at hun søker å representere en tapt fortid. Alle disse presentasjonene forholder seg til det å skulle gjøre den fraværende (tapte) tiden nærværende. Dette knytter seg til et nostalgisk prosjekt. Teksten artikulerer både at forholdet mellom glemsel og erindring i presentasjonene er ambivalent og tvetydig, og at det er nødvendig å artikulere en historie som er truet av repressiv glemsel fra en ny politisk tid.
I forbindelse med selvbiografien har jeg lagt vekt på de Mans forståelse av det selvbiografiske som et retorisk grep i teksten, Kristevas forståelse av selvskrivning som en mulighet til å finne et hjem i eksil og Starobinskis forståelse av nostalgien som en lengsel mot en tapt tid. Når jeg går over til familiealbumet er det Adornos syn på montasjen som formprinsipp og Walter Benjamins syn på erindringen som bilde, som er mitt hovedanliggende. Til sist når det er snakk om museet er det Ugresics refleksjoner rundt kollektiv amnesi, samt Walter Benjamins forestilling om historien som en erindringsprosess i montasjeform som er et viktig teoretisk utgangspunkt for diskusjonen
