Edvard Munchs kunst omhandler i stor grad forholdet mellom mann og kvinne. Skildret gjennom kunstnerens erfaringer med livet framstiller kjønnsmotivene spenninger i dette forholdet og skaper debatt blant kunstforskere. I 1997 forsøkte Patricia G. Berman å belyse tendensene i Munch-forskningen ved å presentere et mer nyansert bilde av kunstneren og hans femme fatale. Gjennom en komparativ historiografisk metode undersøker oppgaven Bermans idéhistoriske tilnærming, i lys av feministisk teori og et utvalg av representativt, komparativt materiale. Analysen drøfter fem egenskaper ved undersøkelsesmaterialet. Tema, antagelser, teori, metode og funn blir sammenlignet og diskutert. Berman tar avstand fra de tradisjonelle biografiske og individuelle fortolkningene, og retter blikket mot sosiale og kulturelle mekanismer. Gjennom en kritisk dekonstruksjon belyser hun de etablerte tendensene og foreslår en ny, idéhistorisk forståelse. Berman forkaster ikke de tradisjonelle forståelsene, men stiller seg kritisk til en essensialisering av Munch som isolert, nordisk geni. I stedet bygger hun bro mellom den tradisjonelle Munch-forskningen og en nyere, internasjonal og kontekstualiserende tilnærming til mannen og kunstneren. Foruten en presentasjon og sammenligning av den undersøkte litteraturen, blir Munch-forskningens utfordringer tatt opp. Det ville vært et svært ambisiøst prosjekt å forsøke å løse denne problematikken. Det er derfor heller oppgavens mål å belyse forskingsfeltets kompleksitet. Bermans bidrag til den historiografiske utviklingen er, i tillegg til de feministiske impulsene, en sosialhistorisk forståelse av Munch og hans kjønnsmotiver. Hun plasserer kunstneren i en bredere, internasjonal kontekst, og støtter på denne måten framveksten av en ”ny” Munch-litteratur
