Svensk og finsk sikkerhetspolitikk har de siste årene gjennomgått betydelige endringer, som kan karakteriseres som en “europeiseringsprosess”, hvor de to landenes EU-medlemskap har fått vidtrekkende konsekvenser. Å betegne Finland og Sverige som nøytrale er derfor ikke bare upresist, men misvisende. Med utgangspunkt i en neofunksjonalistisk forståelse av den europeiske integrasjonen, forsøker denne studien å strukturere og forklare de viktigste prosessene som har funnet sted.
På bakgrunn av empiriske funn er det teoretiske rammeverket utvidet med sosialkonstruktivistiske momenter knyttet til identiteters betydning. For Sveriges del er det i den forbindelsen tydelig å se hvordan økonomi, teknologiutviking sammen med elitesosialisering peker seg ut som tre viktige årsaker til forandring. I Finland derimot er tenkningen i tråd med statsvitenskaplig realistisk tradisjon. Spørsmål knyttet til identitet og elitestyre er de faktorene som best forklarer utviklingen de senere år. Endringsprosessene peker i retning av en sikkerhetspolitisk systemtransformasjon som undergraver de tradisjonelle særegenhetene ved de to landenes sikkerhetspolitikk. Brussel fremstår dermed i stadig større grad som det nye sikkerhetspolitiske tyngdepunktet
