Denne oppgaven handler om grenselandet og gråsoner mellom legale og moralske normer i forhold til korrupsjonsbeslektet praksis mellom entreprenørnæringen og Oslo kommune. I den senere tid har skandaler i forbindelse med smøring, relasjonsbygging og korrupsjon blitt mer aktuelt i den offentlige debatt. Ambisjonen i dette prosjektet har vært å undersøke hvordan aktørene forholder seg til normer for uetisk praksis, hvor og hvordan grenser trekkes og hvordan aktørene forstår korrupsjon og tilliggende praksis som fenomen i Norge. Oppgavens spørsmål besvares på grunnlag av empiri fra kvalitative intervjuer av tre grupper: Entreprenører, kommunepolitikere og kommunalt ansatte. I tillegg til dette har jeg gjennomført observasjon av møter der aktørene selv diskuterer disse tingene.
Oppgaven sverger ikke til én spesiell teoretisk ”skyttergrav” eller tradisjon. Goffman og symbolsk interaksjonisme er likevel det som viste seg mest fruktbart. Særlig Goffmans dramaturgiske metaforer har blitt benyttet hyppig. Videre er bytteteorien til Peter Blau av betydning. Slike teorier kan benyttes til å analysere empirien, men ikke til å lokalisere fenomenet korrupsjon. Andre teorietikere, som Andersson og Kjellberg, har omtalt fenomenet korrupsjon som analytisk problem. Ved hjelp av deres modeller kan man lokalisere korrupsjonen analytisk. Ved hjelp av disse har jeg skissert fem sentrale kjennetegn ved ethvert korrupsjonsforhold. Når en omtaler en gråsone er ikke alle fem nødvendigvis til stede. Disse er relasjon, transaksjon, normbrudd, utilbørlighet og tilslørthet. De to første er i seg selv ikke et tegn på noe korrupt. Det er imidlertid ulike typer av relasjoner og transaksjoner, og disse kan innebære normbrudd, utilbørlighet og, i sin, tur forsøkt tilslørt.
Oppgavens første analysekapittel tar for seg hvordan aktørene forholder seg til normer som gjelder for uetisk og korrupsjonsbeslektet praksis. Til tross for et klart legalt rammeverk er kjennskapen til lovverket begrenset og varierende. Det er store rom for skjønnsmessige vurderinger. Mange har derfor konstruert egne normer i form av etiske retningslinjer. Disse viser seg å være konstruert av hensyn til publikum og omdømme og fungerer i mange tilfeller som moralsk glasur og er ikke alltid implementert i organisasjonen.
Det andre analysekapitlet tar for seg grensedragningen. Jeg har sett på hvor og hvordan aktørene setter sine personlige grenser for hva som er greit og ikke greit i forhold til påvirkning og relasjonsbygging. Det er snakk om vurderinger av utilbørlighet i relasjons- og transaksjonstypene. Relasjonene må ikke ha for vennskapelig karakter, samtidig som det å kjenne noen personlig er å foretrekke. Ytelsen må være liten nok til å ikke være mistenkelig, men stor nok til at man påvirker. Her var det en meget stor variasjon. Som vi kan lese hos Peter Blau er ikke ytelsens materielle verdi av stor betydning for at det skapes en forventning om gjenytelser. Ytelsene ansees forskjellig og beskrives med forskjellige ordvalg. Gaver kan sees på som en høflighetsgest, og turer og middager kan betraktes som legitim relasjonsbygging. Informantene hadde ulike syn på hvor grensen gikk, men alkohol synes å være en symbolsk grense for de fleste – det appellerer til noe sosialt og uprofesjonelt når det gis som gave, men er ok når det serveres i forbindelse med en tilstelning. Informantenes begrunnelse henspiller på to hensyn, en indre og en ytre moral. En ytre moral henspiller på hvordan ting ser ut fra utsiden – redsel for mistenkeliggjøring. Goffman er sentral: Dersom publikum misforstår en situasjon kan denne misforståelsen likevel bli reell i form av sine konsekvenser. Aktører som motiveres av en indre moral argumenterer mer idealistisk og er mer opptatt av sin personlige integritet. Den indre moralen beror på moralske normer og den ytre på sosiale. Der hvor det er konflikt prøver aktørene å følge den ytre moralen, slik at de unngår å få noen ”riper i lakken”.
Det tredje og siste analysekapitlet omhandler aktørenes forståelse av korrupsjon og hva de anser som nærliggende fenomener. Folk er, mer enn tidligere, innebefattet med at korrupsjon nok tar andre former i Norge enn under fjerne himmelstrøk og at den kanskje derfor har blitt ignorert i offentligheten. Informantene kommer med historier og erfaringer som de anser som relevante. De mener at kameratskap har mer å si enn en materiell gave fordi det skaper generelt gode relasjoner. Enkelte er så redde for å bli påvirket gjennom slike relasjoner at de forsøker å avstå fra det. Det er tvilsomme praksiser og omgangsformer, men de er mer raffinerte enn man gjerne tenker seg. Mange av informantene har selv blitt tilbudt ytelser de anser utilbørlige.
Funnene viser at på tross av klare rammer er dette vanskelig og uklart for aktørene. Samtidig som ingenting er lov må man selv vurdere hva man kan ta imot eller gjøre. Det er stor grad av egenjustis og moralsk forvirring. Flere hevder at det beror på ”egen ryggrad”.
Selv om funnene er flertydige, mener jeg at denne oppgaven bidrar med ny og nyttig kunnskap om fenomenet ”korrupsjon på norsk”
