Petroleumskonsesjonspolitikk : en studie av årsakene til endringer i norsk og iransk konsesjonspolitikk

Abstract

Sammendrag: Norge og den islamske republikken Iran har vært oljeproduserende land i 40 og 25 år. Den overordnede målsettingen hos norske og iranske myndigheter har vært sterk statlig kontroll i tildeling av petroleumskonsesjoner. Denne målsettingen har blitt påvirket av ulike faktorer opp gjennom årene Denne oppgaven var et forsøk på å avdekke årsakene til hvorfor Norge og Iran har valgt ulik petroleumskonsesjonspolitikk. I hvilken grad bestemmes endringer i konsesjonspolitikken av endringer i oljepriser, makteliteskifte og stormakters politiske påvirkning. Ved å studere det norske konsesjonstildelingsmønsteret fra 1965 og frem til i dag, kan en observere endringer i målsetting for petroleumsvirksomheten hos norske myndigheter. De to konsesjonsrundene som ble avholdt i Norge i 1965 og 1969, inneholdt liberale vilkår. Dette endret seg etter den andre konsesjonsrunden da det sterke ønsket om nasjonal styring og kontroll over petroleumsvirksomheten hos norske myndigheter ble mer synlig. Internasjonale selskaper ble oppfattet som bremseklosser for utvikling av norske oljeselskaper. Denne tendensen endret seg igjen fra midten av 1980-tallet til oppfatningen om at norske interesser var mer tjent med internasjonale oljeselskapers tilstedeværelse på norsk sokkel. Med opprettelsen av den islamske republikken etter revolusjonen i 1979, ble det nasjonale iranske oljeselskapet, NIOC (National Iranian Oil Company) underlagt oljedepartementet. NIOC overtok alle lete- og produksjonsprosjekter på iransk sokkel. All utenlandsk deltakelse på iransk sokkel ble bannlyst. Fra slutten av 1980-tallet endret den politiske situasjonen seg i landet. Som følge av hendelser i de 10 første årene etter revolusjonen, utviklet det seg en endring i myndighetenes syn på utenlandsk investering på iransk sokkel. Internasjonale oljeselskapers ekspertise og kapital ble svært etterspurt for gjenoppbygging og utvikling av oljefelt. Holdningsendringen hos iranske myndigheter viste seg ved introduksjonen av buy-backavtaler i begynnelsen av 1990-tallet. Svingninger i oljepriser har påvirket valg og utforming av den norske konsesjonspolitikken både i perioder med lave og med høye oljepriser. Den iranske konsesjonspolitikken ble ikke påvirket. Makteliteskifte som innbefatter skiftninger i sammensetningen av politiske maktorganer hadde størst betydning for valg og utforming av konsesjonspolitikk i Iran, og noe betydning for Norge. Stormakters politiske påvirkning har fremmet endringer i den iranske konsesjonspolitikken. I Norge har denne påvirkningen ikke ført til vesentlige endringer i konsesjonspolitikken. Det ble benyttet følgende teoribidrag: Bernard Mommers (2002) teori om betydningen av politikk i forvaltning av naturressurser, Robert Moravcsiks (1997)teoribidrag hvor han forsøker å reformulere liberalteori for å gjøre den mer egnet til å anvende i empiriske analyser, Claudio M. Radaellis arbeid hvor han argumentere for en buttom-up analyse av EUs påvirkning på medlemslandenes innenrikspolitiske system. Det ble også benyttet generelle økonomiske antakelser i forklaring av oljeprisers betydning for utforming av konsesjonspolitikk