Legemiddeløkonomiske tiltak for å begrense veksten av samfunnets legemiddelkostnader i perioden 1998-2004 : har norske myndigheters tiltak virket etter hensikten?
Norske myndigheter har de senere årene innført en rekke tiltak for å redusere veksten i det offentliges utgifter til legemidler. Målet med denne oppgaven er å vurdere de legemiddeløkonomiske tiltakene som myndighetene har innført i perioden 1998 til 2004, og undersøke om myndighetenes tiltak har virket etter hensikten. Dette er gjort gjennom en litteraturstudie og dybdeintervjuer av ti representanter for ulike aktører på legemiddelmarkedet. Intervjuene ble utført sommeren 2004.
Følgende tiltak er innført: Direkte tiltak som referanseprissystemet, indeksprissystemet, prisforhandlinger og internasjonal referanseprising, og indirekte tiltak som deregulering
av apotekvesenet og omorganisering av forvaltningen for refusjonsordning og prisfastsettelse for legemidler. Resultatene viser at insentivsystemer som referanseprissystemet og indeksprissystemet har fungert dårlig i praksis, og ikke gitt
ønskede effekter. Internasjonal referanseprising kombinert med systematiske prisrevurderinger har derimot gitt betydelige kostnadsreduksjoner, uten at dette er forbundet med høye administrative kostnader. Styrking av forvaltningen på økonomisiden har sammen med nytt regelverk gjort området mer transparent og forutsigbart. Videre viser resultatene at myndighetene gjennom den nye apotekloven har klart å stimulere til en viss konkurranse mellom aktørene i legemiddelmarkedet. Konkurransen har så langt gitt
utslag i økt apotektilgjengelighet, hovedsakelig i tettbygde strøk, og en mulig gjennomsnittlig kvalitetsheving i apotekene. Hittil har generisk substitusjon bare i begrenset grad medført lavere priser på reseptpliktige legemidler.
En vurdering av de innførte tiltakene tilsier at myndighetene bør basere seg på enkle og forutsigbare systemer fordi virkningen av mer innfløkte systemer kan være vanskelig å beregne. I tillegg er sistnevnte tiltak ofte forbundet med betydelige administrative
kostnader. Myndighetene bør foreta grundige konsekvensanalyser før nye tiltak iverksettes. I tillegg etterlyses informasjonskampanjer fra myndighetshold rettet mot alle brukere av refusjonsordningen; pasienter, apotek og ikke minst leger
