DDT, DDD og DDE ble bestemt i prøver av vann, sedimenter, zoo-plankton, andemusling, fisk (abbor, gjedde, ål, lagesild) og i SPMD (semipermeable passive vannprøvetakere) fra Ørsjøen hvor det tidligere har vært et lokalt utslipp av DDT. De høyeste konsentrasjonene ble funnet nær punktkilden i Skolebukta. Prøver av SPMD og andemuslinger ble analysert etter 1, 2, 4 og 8 uker. I andemusling økte nivået av DDT, DDD og DDE de første 4 ukene, mens nivået i SPMD økte gjennom hele forsøksperioden på 8 uker. SPMD og andemusling er godt egnet til å påvise punktkilder siden en fant en klar avtakende konsentrasjonsgradient fra punktkilden og over en avstand på 500 m fra kilden. SPMD synes derfor å kunne benyttes til tidsintegrert vannprøvetaking, og deteksjonsgrensen for påvisning av persistente miljøgifter som DDT vil da være avhengig av prøvetakingstiden. Generelt vil SPMD-teknikken kunne påvise tilstedeværelsen av biotilgjengelige persistente forbindelser i vann og dermed også indikere at fisk fra samme område høyst sannsynlig inneholder målbare mengder av de samme miljøgiftene. I Ørsjøen ble de høyeste nivåene av DDT med metabolitter, beregnet på fettbasis, påvist i abbor, gjedde og SPMD
