Sammendrag
Et møte med ett enkelt verk av Mona Hatoum er utgangspunkt for denne teksten. Verket Lili(Stay)Put ble opprinnelig laget til en utstilling i Anadiel Gallery i Jerusalem i 1996. I dag tilhører det Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i Oslo. Teksten undersøker hvilke kunstneriske virkemidler som er avgjørende for lesning av verket slik det presenteres i dag, med utgangspunkt i betrakterens posisjon. Dette forholdet blir så relatert til den konteksten verket opprinnelig ble produsert og vist i. Problemstillingen er på den ene siden knyttet til det direkte møtet med verket og kunstnerens valg av form, materialer og plassering i omgivelsene, på den andre siden til betydningen av eventuell informasjon om kunstnerens bakgrunn og verkets opprinnelse for betrakteren. Disse aspektene blikk behandles separat i tekstens to deler eller kapitler, for så å bli sammenholdt i den avsluttende delen.
I første kapittel settes verket inn i en kunsthistorisk og kunstteoretisk forståelsesramme. At verket, som består av en konstruksjon av fundne og ferdiglagde materialer, med en gammel sengeramme av metall som hovedelementet, danner utgangspunkt for å situere det i forhold til readymadens historiske betydning og betrakterens mulighet for en estetisk bedømmelse av en hverdagslig gjenstand. Kunstnerens bruk av readymades og verkets forankring i minimalistisk form gjør at dette både kan relateres til den historiske avantgardens tidlige og sene fase, og til nyere praksis mot slutten av det tyvende århundret. Teksten drøfter Mona Hatoums anvendelse av form på bakgrunn av strategier som bidrar til at formens autonomi blir undergravet gjennom materialer som viser til det reelle, samtidig som det skapes en kroppslig relasjon mellom verk og betrakter. Vektleggingen av det direkte møtet med verket gir også grunnlag for å se Hatoums verk i et fenomenologisk perspektiv.
Andre kapittel behandler spørsmål om betydningen av kjennskap til kunstnerens bakgrunn og verkets geografiske opphavsted. I den sammenheng problematiseres forskjellen mellom måten tekstens nøkkelverk opprinnelig ble installert på i visningsrommet og den formen verket har i dag. Her blir kunstnerens virksomhet og en rekke av hennes andre verk forsøksvis også relatert til en palestinsk kontekst. At dette verket er et produkt av et arbeidsopphold i Jerusalem, gir grunnlag for å betrakte det som et eksempel på en kunstnerisk fremgangsmåte hvor verk skapes i dialog med nye steder. Tekstens diskusjon omkring betydningen av informasjon for betrakterens lesning av verket, inkluderer en problematisering av kunstnerens mulige rolle som den kulturelle ”andre”.
Siste del inneholder en nyansert forståelse av hvordan kjennskap til verkets historie og kunstnerens bakgrunn kan influere betrakterens tilnærming, basert på en samlet analyse
