Mål: Målet med denne studien var å belyse hvordan det kan oppleves å være søsken til barn med autisme, nærmere bestemt hvordan det å ha søsken med autisme påvirker relasjonen til viktige andre. Metode: Det ble gjennomført kvalitative intervju av 4 ungdommer, 3 jenter og 1 gutt i alderen 14-17 år. Alle var søsken av et barn med autisme. De transkriberte lydbåndopptakene ble analysert hovedsakelig ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Alle informantene beskrev mor som en viktig støtteperson i sine liv. De snakket ikke like mye om far. Det kom også frem at informantene unngikk konfrontasjoner med sitt søsken med autisme, noen ved å føye sitt søskens ønsker og behov, andre ved å ikke gjenta spørsmål, eller ved å ha spesielle rutiner i hjemmet. Informantene hadde også ulike tanker om sin og sitt søskens fremtid. Noen var bekymret, andre hadde et mer positivt fremtidssyn. Mellom informantene var det varierende hvor mye oppmerksomhet de rapporterte å få fra sine foreldre sammenlignet med sitt søsken med autisme. Noen rapporterte at de fikk mindre oppmerksomhet, mens en beskrev å få mer oppmerksomhet enn sitt søsken med autisme. Konklusjon: Studien viser at det er noen felles temaer som er viktige for disse søsknene, og at de har en hverdag preget av erfaringer og problemstillinger andre ungdommer ikke nødvendigvis har eller kjenner til. Videre viser studien at det er behov for mer arbeid for å forstå hvordan det er å være søsken til et barn med autisme, og for å kartlegge behov for støttetilbud for disse søsknene
