Nærings- og fiskeridepartementet har bedt “Ekspertgruppen” oppsummere det man vet om hvilke konsekvenser lakselus produsert i oppdrett har for sjøørretbestandene. Ekspertgruppen skal videre vurdere om den kan gjøre tilsvarende arbeid for sjøørret som den til nå har gjort for laks, og hvilke kunnskapshull som må tettes for å inkludere sjøørreten i en slik påvirkningsanalyse på sikt.
Beregningene ønskes brukt som en miljøindikator i det såkalte trafikklyssystemet. Trafikklyssystemet benytter dødelighet som følge av lakselus som miljøindikator på villaks i dag, der under 10 % lakselusindusert dødelighet kategoriseres som lav, mellom 10 % og 30 % som middels og over 30 % som høy. Sjøørret anses særlig sårbar for lakselus fordi den oppholder seg nær kysten under hele sjøoppholdet og kan overvintre i fjordområdene, ofte i samme områder som oppdrettsanleggene er lokalisert. Både tidligere og nyere rapporter indikerer at sjøørret som utsettes for smitte kan motvirke dødelighet ved å oppsøke ferskvann for avlusing (prematur tilbakevandring). Slik prematur tilbakevandring kan gå på bekostning av næringsopptak, og vil derfor også ha effekter på individene ved tapt tilvekst og redusert reproduksjon. En modell som estimerer prosentvis lakselusindusert dødelighet på like linje med laksesmolt vil kreve en langt mer komplisert modell på grunn av sjøørretens adaptive atferd. Foreløpig har vi for lite kunnskap til å implementere en slik dødelighetsmodell.
Ekspertgruppa foreslår en tilnærming som bruker smittepress til å vurdere når sjøørret ikke lenger kan oppholde seg i et område uten å få på seg dødelige mengder lakselus. En konsekvens av potensielt dødelige smittepress er at sjøørreten helt eller delvis forlater det marine miljø, og vi omtaler dette som tapt marint leveområde.
Modellene som benyttes på laks i dag beregner smittepress målt som tetthet av planktoniske lakselus i tid og rom. For å beregne sammenhengen mellom smittepress og antall lus per fisk, benyttes påslag på laksesmolt i bur, eller på trålfanget postsmolt laks.
Om det akkumulerte smittepresset i løpet av et gitt tidsrom overstiger definerte grenser i et område anses dette som tapt leveområde. Et slikt mål vil være gjennomsiktig og målbart med de metodene som benyttes i dagens overvåking (eksempelvis bur eller sjøørretfangst).
Parallelt med dette arbeidet må flere kunnskapshull tettes. I hovedsak dreier det seg om (1) å øke overvåkingen i flere produksjonsområder, (2) økt kunnskap om utbredelse og livshistorier, (3) økt kunnskap om bestandsstatus hos ørret, (4) økt kunnskap om vandringsatferd og vandringsruter både i relasjon til lakselus og generelt, (5) økt kunnskap om produksjonspotensialet i de ulike vassdragene, (6) justering av grenseverdier for dødelighet av lus på sjøørret samt (7) generell kunnskap om bestandseffekter av lakselus på sjøørret. Disse punktene er ikke en prioriteringsrekkefølge her men en oppsummering av punktene vi ønsker å belyse som kunnskapshull
